Fosterdrap er synd mot Gud

Det nærmer seg stortingsvalget i Norge. Spørsmålet alle da må ta stilling til: Hvilke parti skal en stemme på?

For en bibeltro kristen er det ikke så mange alternativ. Men ingen bør stemme på et parti som går inn for abort (fosterdrap).

Noen parti har nå gått inn for å utvide grensen for fosterdrap. SV og Rødt setter nå grensen til uke 22, mens Ap, MDG og Venstre vil utvide grensen til uke 18.

Barnet i mors liv kommer etter dette til å få et enda svakere rettsvern dersom disse partiene får sine gudfiendtlige og menneskefiendlige forslag igjennom i Stortinget.

Ved sammensmeltingen av en egg celle og en sædcelle blir fosteret et liv. Det bør da få beskyttelse og vern.

Salmisten sier: «Du skapte mine nyrer, du formet meg i mors liv.» (Salme 139,13). Det er Gud som skaper et menneskeliv i sitt eget bilde til samfunn med seg.

Ingen har fått fullmakt av Gud til å ta livet av det ufødte barnet. Å gjøre det er å bryte seg inn på et området hvor bare Gud skal råde.

Provosert fosterdrap er brudd på Guds vilje (5. bud). Det er synd mot Gud å ta livet av et foster som er skapt i Guds bilde.

Thoralf Gilbrant poengterer alvoret med provosert abort i boka «Tidens tegn», med undertittel «Tegn blant folkene»:

«Ingen mordgjerning er vel mer opprørende og avskyelig enn mord på disse som står en nær, og på slike som er hjelpeløse. Derfor er fostermord en av de mest redselsfulle ugjerninger et menneske kan begå. Dette å søke opp det lille barnet i morslivet for å drepe det, er en uhyggelig planlagt udåd i Guds øyne.»

Den australske dikteren, Bruce Dawe som døde i 2020, skrev dette sterke og tankevekkende diktet i 1986 hvor han tenker seg inn i fosterets stilling som den helt uskyldige.

(Gjengitt fra den australske nettsida «CultureWatch» og oversatt til norsk)

Den helt uskyldige

Jeg opplevde aldri den friske luften,

jeg så aldri himmelen blå.

Jeg møtte aldri den totale omsorg,

og så intet øye som strålte.

Jeg valgte aldri og viste intet behov,

jeg rakk aldri å påvirke mitt eget liv.

Usett kom jeg og usett gikk jeg –

for tidlig og for sent.

Dette var mitt livs-håp,

i en virkelighet av blod,

i et uvirkelig mørke,

i en håpløs gjørme.

Å, om en allmakt

kunne bestemme

og huske meg nå

fra selvbestemt folkemord.

For jeg var en av de dødsdømte..

I livmoren kom døden.

Ingen kan rydde et blodig rom

og kalle det stue.

Jeg har aldri hatt noe navn eller gråt,

eller ropt til fulle: «Jeg er».

Men i en ødeleggende verdensvid død

ble jeg tatt bort som et forsvarsløst Lam.

Husk meg, du, neste gang

du gleder deg over sol eller stjerne.

Jeg ville også ha elsket å se dem,

men kom aldri så langt.