Forutsigbar gudstjeneste?

Kirken har et stort ansvar. Forkynnelsen, sangen, måten vi tar imot mennesker på skal male et bilde. Et bilde av Jesus. Vi representerer Gud, og vi skal presentere ham på en sann måte.

Det er søndag, og jeg skal synge på gudstjeneste igjen. I den forbindelse våknet jeg med noen tanker: Hvis gudstjenesten er helt forutsigbar, står vi i fare for å male feil bilde av Jesus. For Jesus er ikke forutsigbar.

Han kom overraskende gjennom en ugift tenåringsjente. Når han kommer tilbake blir det også på en overraskende måte.

Og i tidsrommet mellom, er hans veier også uransakelige. Stadig overrasket han i hva han sa og gjorde til disiplene. Særlig når han gjorde under.

Hvis gudstjenesten er helt forutsigbar, står vi også i fare for å male feil bilde av livet. For livet er ikke forutsigbart. Ingen vet hva som skjer i neste minutt.

Til en viss grad vet vi at Gud griper inn, men vi forstår aldri hvor mektig han er, fordi hans visdom er over vår forstand.

Gud er tilstede som vår underfulle rådgiver når vi planlegger. La oss planlegge gudstjenesten godt og nøye i bønn, men la oss lime sammen delene med er lim som Gud kan løse opp når han vil.

Vi skal planlegge sangene, talens innhold og så videre, men la oss legge opp til fleksibilitet for Guds Ånd slik at hans overraskelser kan bli oss til del, og vi kan vandre på hans høye veier!

Kirken har et stort ansvar. Forkynnelsen, sangen, måten vi tar imot mennesker på skal male et bilde. Et bilde av Jesus. Vi representerer Gud, og vi skal presentere ham på en sann måte.

Selve regien i en gudstjeneste forteller mye om menighetens oppfatning av Guds karakter. Vi tegner et bilde av hvordan vi tror Gud er. Med gudstjenesten forteller vi hvilken Gud vi ønsker at flere skal sette sin lit til.

Da er selve strukturen viktig. Det er trist at forutsigbarhet og regi ofte forvrenger bildet av ham vi skal formidle.

Bibelen gir oss ingen bud eller regler om hvordan en gudstjeneste skal være. Ordet gudstjeneste er ikke engang nevnt i Bibelen.

Når troende møtes, enten i et hjem på Gjøvik, i en park på Karmøy, under et tre i Tanzania eller i Nidarosdomen på en offentlig messe, vil Gud være tilstede. Bibelen gir oss mye visdom angående våre sammenkomster. Det er viktige signaler.

Men alle de reglene og alt vi mennesker blir enige om, er ikke hellige. Menneskebud kan i verste fall sette Guds ord ut av kraft. Som ledere må vi være varsomme med å spikre sammen flotte byggverk ut ifra menneskelig fornuft.

«...Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.» (1 Kor 14:26)

Det er mulig å planlegge for slapt, og det er mulig å planlegge for stramt. Latskap eller skepsis til planlegging kan ende i en gudstjeneste der ingenting skjer og alle er usikre.

I verste fall kan mennesker gripe inn uten ekte inspirasjon fra Gud. Men går vi i den andre grøften og planlegger for rigid, går vi glipp av noe Gud vil gjøre.

Når vi har kontrollen, blir det ryddig, men sterilt. Når Gud har kontrollen skjer det under.

Gud kjenner hver person som kommer på gudstjenesten. Han har tallet på hvert hårstrå, og kjenner til alle behov. Han lengter etter å komme nær og møte mennesker på det personlige planet.

Vi som ledere kan aldri vite fullt ut hva Gud gjør i menneskers hjerter. Derfor har han gitt oss nådegaver og et lydhørt hjerte som kan ta imot impulser.

Disse impulsene krever av og til umiddelbar handling både i hverdagen og i gudstjenesten. De fører ikke til karismatisk show, men himmelsk velsignelse.

Når Ånden er herre må vi være føyelige. Vi må trene oss i fleksibilitet midt i vår fasthet. Trygge ledere er ledere som lar seg lede av Gud, også når noe uforutsett skjer. Vi ledere bør ikke fremstå som stive regelryttere og kontrollfriker. Vi bør følge Jesus.