Forbrytelse og straffeansvar
«Lommemannen» bør ikke få gå rundt som en fri mann bare seks år etter dommen, skriver Dagen på lederplass.
En rettsstat må hele tiden balansere mellom å gi rettferdige dommer til forbrytere med fullbyrdet ansvar når straffen er sonet, og samfunnets behov for beskyttelse.
Det er åpenbart at rettssystemet vårt trenger en gjennomgang for å ivareta de ulike hensynene på en god måte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Torsdag ble det kjent at den såkalte lommemannen har søkt om prøveløslatelse. Han ble dømt til forvaring med en minstetid på seks år for overgrep mot 66 gutter i 2008. Det var en av de største sedelighetssakene i nyere norsk historie.
Nå har Erik Andersen gått til terapi og fått hjelp. Psykiatere mener at han nå er klar for å møte samfunnet igjen.
Men det er ikke sikkert at samfunnet er klar for å møte ham, og grensedragningene mellom jus og psykiatri er ikke gått skikkelig opp.
Forvaringsinstituttet ble innført i norsk rettspraksis i 2001 og erstattet sikringsdommene. Målet var at personer som kunne utgjøre en fare for samfunnet, ikke skulle komme ut av fengsel etter maks 21 år - med mindre det ikke var fare for gjentatte overgrep. I praksis kan det være en livstidsdom.
En av de første store norske kriminalsakene der forvaring ble brukt, var mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Han ble dømt til forvaring i 2002.
Problemet med forvaring er at det er en maksimal minstetid på ti år. Det vil si at personer som står bak alvorlige forbrytelser, kan be om å få opp saken sin til ny vurdering når minstetiden er ute.
Når domstolen dømmer en alvorlig forbryter til forvaring, i stedet for 21 års fengsel, så er det med en tanke om at det er en strengere straff.
Da blir det et paradoks at den forvaringsdømte kan, ved endret adferd i fengselet, komme ut opptil 11 år før den som er idømt vanlig fengselsstraff.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette er i strid med den vanlige rettsoppfatningen, og domstolene bør være varsomme med å uthule forvaringsprinsippet ved å bruke prøveløslatelse. Det er heldigvis ikke mange ganger vi får høre om alvorlige kriminelle som blir prøveløslatt så tidlig.
Når nå Erik Andersen ber om å bli prøveløslatt, kan det oppleves som et hån mot ofrene. Han bør ikke få gå rundt som en fri mann bare seks år etter dommen. Enkelte av ofrene hans har knapt rukket å bli myndige før han slipper ut av fengsel.
I saken om lommemannen berører vi også psykiatriens kontakt med jussen. Under 22. juli-rettssaken ble det tydelig at psykiatri og jus er to forskjellige disipliner, og at det er et behov for at de møter hverandre bedre i alvorlige straffesaker.
Når det nå foreligger psykiatriske rapporter som forteller at Andersen er blitt frisk, blir vi minnet om at jussen må ta psykiatrien for det den er, og det er ikke en disiplin med absolutte sannheter.
Nå er det 13 år siden forvaringsinstituttet ble etablert, og flere forbrytere som er idømt forvaring, kan nå eller snart søke om prøveløslatelse. Da er det også på tide å spørre om det er rett med en minstetid på så lite som ti år, og ikke minst: Er samfunnet klare til å møte disse forbryterne ute på gaten?
En forbryter som har sonet sin dom har gjort opp for sine forbrytelser. Samtidig er en del av forbrytelsene vi har sett siden 2001 så alvorlige at fengsel i ti år ikke er en ferdigsonet dom. Da må vi som en rettsstat revurdere om lovverket skal endres.
