Folkemordet på armenerne
Det henger bannere i Jerevans gater med bilder av Fridtjof Nansen og Bodil Biørn.
– Så fantastisk, strålte den gamle pottemakeren i Jerusalem da han hørte om gudstjenesten i Oslo domkirke 25. april hvor vi mintes folkemordet på armenerne. Jeg fortalte ydmykt at jeg nylig hadde vært i Jerevan sammen med vår kirkes preses, invitert av den armenske kirken.
LEDER: Anerkjenn folkemordet på armenerne
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg antok at han nok aldri kunne reise tilbake dit hvor hans familie kom fra. Det ble omvisning i verkstedet hvor han stolt forklarte prosessen med maling, glasering og brenning slik av de vakre dyrene, fuglene og blomstene i mønstrenes klare farger, rødt, blått, grønt, ble åpenbart. Jeg gjenkjente motivene fra utsmykkingen i Etchmiadzin, armenernes kirkehovedstad.
Det henger bannere i Jerevans gater med bilder av Fridtjof Nansen og Bodil Biørn. Hun var misjonær og sykepleier og har gitt unike førstehåndsberetninger om hva som faktisk skjedde i 1915 og årene etterpå. Henrettelser, tortur, voldtekter, sult og utmattelse tok livet av 1,5 millioner.
Hensikten var at armenerne, verdens eldste kristne folk, og andre kristne minoriteter, skulle fordrives fra det muslimske osmanske riket. Hundre år etterpå er det viktig at historiske fakta erkjennes og ansvaret plasseres, slik at sårene armenere bærer i sin nære familiehistorie, kan leges og forsoningen med Tyrkia komme i gang. Sannhet er en forutsetning for forsoning.
Norge vil ikke bruke begrepet folkemord. Det er pinlig, ikke minst fordi nordmenn var sentrale vitner til hva som faktisk skjedde. Nansen er et kjært navn i Armenia, og nansenpassene gav mange en ny framtid. Nansen ble skuffet over hvor lite de europeiske statene brydde seg om armenernes skjebne. En som engasjerte seg var jøden Raphael Lemkin. Etter at hans familie ble drept av nazistene, lanserte han i 1943 begrepet «folkemord» – ut fra hva som hadde skjedd med blant andre armenerne. I 1948 kom FN-konvensjonen om folkemord.
Norske myndigheters påstand om at de av formal-juridiske årsaker ikke kan bruke folkemord om noe som skjedde før 1948 (med unntak av holocaust), faller på sin egen urimelighet. Begrepet ble til for å beskrive nettopp den type grusomheter armenere, jøder, romfolk og andre ble utsatt for. Myndighetene hevder videre at det må overlates til historikerne å beskrive fortiden. De har de gjort og konkludert med at folkemord er mest dekkende. Det synes som om økonomiske og politiske interesser får forrang for moralsk mot. Norge forspiller nå en sjanse til å følge i Nansens fotspor og hedre ofrene i Armenia ved å erkjenne hva de faktisk gjennomgikk for hundre år siden.
