Fasten er en tid for helbredelse

Det er lett å tenke på fasten som en byrde, som en plikt pålagt oss utenfra, som en tid i sur selvfornektelse og pålagt givervirksomhet. Men dette er før vi oppdager fastens egentlige innhold.

Vi har nettopp innledet fastetiden. Mange er forsettene vi setter oss, og gode er rådene for å leve en helhjertet faste, men mer enn askese og bot er det Kristus selv som tilbyr oss en uendelig gave i fastetiden:

Han tilbyr oss helbredelse av vår synd, av våre tilbøyeligheter til å velge det som ikke er godt verken for oss personlig, for våre relasjoner eller for menneskeheten totalt sett. Kristus inviterer oss til å få del i en personlig relasjon med ham, en dialog i ren, uendelig kjærlighet.

Det er lett å tenke på fasten som en byrde, som en plikt pålagt oss utenfra, som en tid i sur selvfornektelse og pålagt givervirksomhet. Men dette er før vi oppdager fastens egentlige innhold: Å gå ført i hånden av Kristus selv inn på en vei som befrir oss og fyller oss med glede.

Hvordan kan vi så finne denne helbredende gleden i det å faste? Nettopp ved å søke Den korsfestede selv. Å betrakte Jesu sårmerker er en velprøvd og meget fruktbar vei til dialog med Kristus. Sakte, men sikkert forstår vi at Jesus ikke ser på oss med bebreidelse, men med inderlig barmhjertighet.

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jesaja 53, 4-5)

I fastetiden innbyr Kristus oss til oppgjør med våre lovbrudd, til å velge nytt, velge liv, velge kjærlighetens vei. Ansikt til ansikt med Den korsfestede kan vi ikke annet enn å spørre ham: Hva gjør jeg som sårer deg? Hva vil du at jeg skal gjøre i stedet?

Kristus svarer oss i den grad vi våger å gjengjelde hans kjærlighetsfylte blikk, etter hvert som vi vinner selvinnsikt i hvor vi gikk feil, og begynner å betrakte hans sår med ønske om å gjøre det godt igjen. Et møte med Kristi kjærlighet befrir, gir håp, gir mot til å gå løs på livet og møte mennesker med en ny tilnærming.

I begynnelsen går vi usikkert frem; hvordan skal vi rydde opp i våre forviklinger, i våre personlige tragedier, i våre svik? Men etter hvert som vi bruker mer tid med Den korsfestede, lar Ham gjøre inntrykk på oss og berøre våre hjerter, får vi også større tillit til at Han allerede har løsningen, vunnet ved Hans korsoffer, og at Han hvert øyeblikk vil lede oss.

Da blir selvovervinnelse og hverdagens små og store ofre en glede å gi denne Livets følgesvenn. Kristus ga alt for oss. Vi kan i begynnelsen gi litt. Vi greier etter hvert å gi mer. Vi kan en dag gi alt for Ham som ga oss livet.

Fastetiden er sannelig nådetid og frelse, som Paulus sier i 2. Korinterbrev. Så la oss ta imot helbredelsen Kristus tilbyr oss fra korset for å feire oppstandelsens glede sammen med Ham.