Exit Afghanistan

Krigen i Afghanistan illustrerer et av de vanskeligste dilemmaene politiske ledere står overfor på den internasjonale arenaen

Klokken 04.34 mandag morgen lokal tid forlot det siste flyet med norsk personell fra feltsykehuset flyplassen i Kabul. Bare timer senere forlot også de siste amerikanske styrkene den afghanske hovedstaden. Dette kommer til å bli stående som et tidsskille.

Nå er det viktig at vi gjør som Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har oppfordret til, og våger en ærlig samtale om det som har skjedd i Afghanistan.

Det er bare litt over en uke til vi skal markere 20-årsdagen for de skjebnesvangre terrorangrepene i USA. Ingen enkelthendelser har preget verden så mye som disse angrepene de siste tiårene. Både i form av konkrete konsekvenser og i form av hvordan vi forstår vår egen tid og våre egne omgivelser.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) uttrykker sin store respekt for den innsatsen norsk personell har lagt ned i Afghanistan siden 2001. Det er all grunn til å slutte seg til denne uttalelsen.

Norske soldater og annet personell har, under vanskelige og farlige forhold, gjort et beundringsverdig arbeid for å gi afghanere bedre liv. Det må vi aldri glemme.

Et av de siste oppdragene de norske medarbeiderne fikk var knyttet til det grusomme terrorangrepet torsdag. Da kom 50 pasienter til behandling ved feltsykehuset, ifølge oberstløytnant Ivar Moen ved Forsvarets operative hovedkvarter.

Denne hendelsen er illustrerende på flere plan. For det er ingen ting som tyder på at dette blir det siste terrorangrepet som rammer den allerede så hardt prøvede befolkningen i Afghanistan.

For et par generasjoner siden var blant annet USAs krigføring i Vietnam som kom til å prege den storpolitiske debatten. Debatten om den blir aldri helt ferdig. I tiden fremover må president Joe Biden regne med hard kritikk for hvordan krigen i Afghanistan ble avsluttet.

Og etter hvert kommer flere til å spørre hva man egentlig oppnådde med den nesten ufattelig store og krevende innsatsen amerikanerne har lagt ned i et land langt borte. Men for å kunne svare ærlig på det, må vi også våge den vanskelige øvelsen det er å spørre hva som hadde skjedd videre om Nato ikke hadde grepet inn.

Krigen i Afghanistan illustrerer et av de vanskeligste dilemmaene politiske ledere står overfor på den internasjonale arenaen. Hvilket ansvar har man for å bekjempe urett andre steder?

Krigen i Afghanistan illustrerer et av de vanskeligste dilemmaene politiske ledere står overfor på den internasjonale arenaen.

Her var foranledningen mer konkret ved at USA faktisk ble angrepet på en gjennomført ondskapsfull måte. Og i første rekke var målet å hindre flere slike angrep, selv om man samtidig også har arbeidet for en bedre samfunnsutvikling på et bredere plan.

Men 20 år med militært nærvær og politisk arbeid ser altså ikke ut til å være nok hvis målet er å utvikle et stabilt og fredelig afghansk samfunn. Hva skal da til?

Her er det nødvendig å samle all tilgjengelig kunnskap, og å våge å handle ut fra denne i fremtiden.

For uansett om man måler i kroner og øre, i tapte menneskeliv eller på andre måter, er kostnadene ved krig enorme. Da er det særlig viktig at ressursene blir brukt klokt. Noen ganger er det nødvendig å gripe inn med militærmakt, og konsekvensene av dette er alltid store.

Derfor er det ikke tilfeldig at militære ledere noen ganger er mer restriktive enn politiske ledere når det gjelder å ty til våpen. De vet hva våpnene er i stand til.

Men når våpnene først brukes, er det viktig at man har gjort alt man kan for sikre at alle nødvendige hensyn er tatt, og at man ikke ender opp med å skape større problemer enn dem man ønsket å løse.

For befolkningen i Afghanistan er de kommende dagene og ukene avgjørende for å forstå hvilket samfunn de nå skal leve i. Det er også vårt ansvar å følge med på dette.

Så må denne kunnskapen danne grunnlag for å drøfte både lærdommer og fremtidige intervensjoner.