BIDEN: Med Joe Biden på vei til Det hvite hus skulle man bevege seg tilbake til en mer normal politisk hverdag, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi den da nyvalgte president Joe Biden.

Ett år siden amerikanerne valgte Biden

3. november er det ett år siden nærmere 160 millioner amerikanere deltok i et valg som var forbundet med uvanlig stor oppmerksomhet. Og sjelden har vel et amerikansk valgresultat blitt møtt med en større global lettelse.

Sjokket over at Donald Trump kunne vinne fire år tidligere, var ikke ferdig bearbeidet, for presidenten sørget jevnlig for å demonstrere hvorfor han er omstridt. Men med Joe Biden på vei til Det hvite hus skulle man bevege seg tilbake til en mer normal politisk hverdag.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Covid-19 har fortsatt satt sitt tydelige preg på tilværelsen. I USA har kampen mot pandemien blitt politisert på en måte som er fremmed for oss her i landet.

Uavhengig av dette lovet Joe Biden å bli en president som skulle forene, ikke splitte. Han sa i seierstalen sin at han ville bli president for å gjenreise USAs sjel. Og han henvendte seg til dem som hadde stemt på Donald Trump og oppfordret dem til å ta del i ønsket om forening: «La oss gi hverandre en sjanse.»

Et år etter kan vi trygt konstatere at den offentlige oppmerksomheten om Donald Trump er mindre enn den var. Ellers er det antakelig mindre som har forandret seg enn mange skulle ønske.

Det er også viktig å huske at polarisering som regel handler om to størrelser som beveger seg bort fra hverandre. Samtidig som man med rette kan kritisere republikanerne for å falle for Trumps grep, er det også en viktig del av historien at venstredreiningen i det demokratiske partiet bidrar til den interne politiske avstanden.

Bidens egen vandring i abortspørsmålet en en slående illustrasjon. Men til tross for at han har beveget seg i liberal retning, er han stadig regnet som en moderat politiker i partiet.

Woke-bølgen i USA gjør mange konservative dypt bekymret for at rettigheter og friheter de ser som helt grunnleggende i det amerikanske samfunnet, skal bli undergravd.

I opptakten til det pågående klimatoppmøtet i Glasgow ble det tydelig at spenningene internt i det demokratiske partiet er såpass store at presidenten slett ikke kan regne med noen lett vei til politiske seire. Og med knappest mulig demokratisk flertall i Senatet er det stor sannsynlighet for at maktbalansen kommer til å vippe i republikanernes favør allerede ved mellomvalget til neste år.

Selv om det er lenge til neste presidentvalg, snakkes det allerede om at Donald Trump ligger an til å bli republikanernes kandidat. Han har en sterk stilling i partiet, og fortsetter kampen for å beholde «America first»-preget. Det gjør han ved å oppfordre sine politiske allierte til å velge bort mer tradisjonelle republikanske politikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Donald Trump fortsetter å vise sitt sanne jeg, det så vi senest i den respektløse omtalen av Colin Powell i forbindelse med den tidligere utenriksministerens bortgang. Donald Trump er simpelthen en uanstendig politiker. Det er en tragedie for demokratiet at han fortsatt er mange amerikaneres foretrukne kandidat.

Når det er sagt, bør vi på norsk hold ta inn over oss hvilken virkelighetsopplevelse som preger republikanske velgere. Det er ikke sånn at alle som stemte på Trump, sympatiserer med alt han sier eller står for.

Når de likevel kunne finne på å stemme på ham, skylder vi dem et oppriktig forsøk på å sette oss inn i den hverdagen de lever i, og den opplevelsen av maktesløshet som ser ut til å ha bredd seg i store deler av den amerikanske befolkningen.

Jobben med å bygge ned motsetningene i det amerikanske samfunnet blir på ingen måte fullført i løpet av en presidentperiode.

Hvis vi nøyer oss med å gjøre narr av Donald Trumps mange dumheter og hans ofte ondsinnede uttalelser, tar vi for lett på de utviklingstrekkene i det amerikanske samfunnet som gjorde at mange likte slagordet «Make America great again.»

Likevel er det uttrykk for intellektuell latskap når man tror at stormingen av kongressen 6. januar, det absolutte lavmål i et ellers dypt nedslående presidentskap, kan forstås isolert fra det som hadde skjedd i månedene før. For Donald Trumps anklager om at valget ble stjålet oppstod ikke over natten.

Allerede flere måneder før valget brukte han en retorikk som la opp til at den eneste muligheten for valgnederlag var at noen jukset. Det bør vekke forferdelse at ikke flere i det republikanske partiet stod opp mot denne devalueringen av demokratiet.

Ett år senere kan vi glede oss over at Donald Trump tapte valget. Men jobben med å bygge ned motsetningene i det amerikanske samfunnet blir på ingen måte fullført i løpet av en presidentperiode.