Et protestantisk paradoks

Bernhard Sunde kommenterer 7. mars mitt innlegg «Guds nåde mot de ydmyke av hjertet». Jeg er enig med ham i at Jesus er veien til Gud (Joh 14,6), men jeg tror ikke Gud forlanger en intellektuell erkjennelse av dette for å gi mennesker del i frelsen.

Teologene Martin Jakobsen og William Skolt Grosås forklarer i Dagen 8. mars hvordan denne typen spørsmål er behandlet i teologien og kirkehistorien. Jakobsen skisserer tre hovedposisjoner i denne debatten, nemlig pluralisme, eksklusivisme og inklusivisme.

Grosås nevner dessuten universalisme (også kalt «apokastasis»), som innebærer at alle mennesker til slutt blir frelst.

Min egen posisjon faller inn under begrepet inklusivisme, hvor frelsen kun er tilgjengelig gjennom Jesu forsoning, men der Guds nåde likevel ikke forutsetter en bevisst tro på akkurat dette.

Dette er problemstillinger som har opptatt meg sterkt i mange år, ikke minst i møte med islam og muslimer. La oss alle (kristne, muslimer, jøder, m.m.) holde fast ved at Gud er nåderik og barmhjertig, samt kjærlig og rettferdig. Dette gjør det vanskelig å påstå at Gud vil sende den ene eller andre gruppen av mennesker i fortapelsen bare fordi de har misforstått hvem Jesus er og hva han har gjort for oss (noen av oss må nødvendigvis ta feil her).

Det er altså mange skriftsteder som understreker viktigheten av å tro på Jesus og hans forsoningsverk. Men det er også en lang rekke skriftsteder som kan bidra til å tegne et mer nyansert bilde av disse tingene, og noen av disse har jeg sitert eller referert i mine to foregående innlegg i denne debatten.

Når det ikke er nok ganske enkelt å be om Guds nåde (...), da blir det vanskeligere å hevde at det er «nåden alene» man forkynner.

Jeg mener at disse to gruppene av bibelvers bør sees i sammenheng, og jeg savner fortsatt at mine meningsmotstandere forsøker å harmonisere dem. Summen av Guds ord er sannhet (Salme 119,160).

Ordspråkene 3,34 sier: «Spottere svarer han med spott, men de ydmyke gir han nåde.» Dette verset inngår i et avsnitt med flere, allmenngyldige formaninger, og siteres både i Jakob 4,6 og i 1 Peter 5,5.

Jeg oppfatter dette som et generelt prinsipp om Guds nåde mot enhver som med et ydmykt hjerte søker ham, enten forstanden er helt med eller ikke (og vi forstår uansett bare stykkevis, jevnfør 1 Kor 13,12). Dette i motsetning til de som forholder seg til Gud med hovmod, stolthet og spott.

Analogt til ovenstående ser vi at Joel 3,5 sier at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, noe som siteres av Peter og Paulus i henholdsvis Apg 2,21 og Rom 10,13.

La meg dessuten minne om saligprisningene i Matt 5,1–10. Heller ikke her er det rettroenhet som er kriteriet for å få del i saligheten. Det samme kan sies om den bortkomne sønn (Lukas 15) eller røveren på korset som ba Jesus om en tanke, men ble lovet paradiset (Lukas 23,42–43).

Solveig J. Egebakken skriver i Dagen 8. mars at mine betraktninger om disse forholdene er «et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå når en ikke forstår hvordan Bibelen skal leses.» Intet mindre. Hennes primære innvending er at jeg tar «bibelvers ut av konteksten». Mon det.

Halve livet har jeg vært aktivt med i evangelikale sammenhenger, og har fortsatt betydelig kontakt med deler av miljøet. Dette er jeg takknemlig for. Med årene er jeg imidlertid blitt urolig for hvordan typisk evangelikal frelsesforståelse (som jeg selv med stor iver har forkynt) virker på folk.

Ikke minst opplever jeg det som et tankekors at når man tilstrekkelig sterkt vektlegger «troen alene», da risikerer man at det blir et krav om rettroenhet. Men når det ikke er nok ganske enkelt å be om Guds nåde, når det ikke gis rom for tvil og undring, eller det å være underveis, da blir det vanskeligere å hevde at det er «nåden alene» man forkynner.

Og siden begge disse begrepene kommer fra Luther, kan det passende kalles et protestantisk paradoks.