Et mer ambisiøst Tyrkia

Tyrkia er i endring. Landets muslimske identitet blir gjort stadig tydeligere. Under president og tidligere statsminister Recep Tayyip Erdogans ledelse er Tyrkia blitt både en nøkkelfaktor og en spenningsfaktor i møtet mellom øst og vest.

Tyrkia er et særpreget land på mange måter. Det er både europeisk og asiatisk. I dag er det altoverveiende muslimsk, men i kirkens tidligste historie var det så viktig at det er blitt kalt «det andre hellige land».

Mange av menighetene som apostlene plantet, og som flere nytestamentlige brev er adressert til, lå nettopp i Tyrkia.

Fortsatt holder verdens nest mektigste kirkelige overhode, den økumeniske patriarken av Konstantinopel, til i byen som på 300–tallet ble hovedstad i Romerriket. Selv etter at den kom på muslimske hender i 1453, har dagens Istanbul vært hovedstad for verdens østlige kristenhet.

Nå virker det som president Recep Tayyip Erdogans styre ønsker å gjøre byen til et tyngdepunkt for islamske studier. I dagens avis står det om planene for et lærested som skal kunne ta opp konkurransen med de mest prestisjetunge universitetene i den muslimske verden. Studiene skal gjøres aktuelle og attraktive også for studenter fra Europa.

Les også: Ønsker islamsk lederrolle

Vestens forhold til Tyrkia har lenge vært tvetydig. På den ene siden er det lange tradisjoner for å oppfatte landet som en trussel. Etter erobringen av Konstantinopel var tyrkerfrykten sterk i Europa. Tyrkerne fortsatte da også framrykkingen og ble først endelig stoppet ved Wien i 1683.

Den manglende tyrkiske viljen til å anerkjenne tvangsdeportasjonen av kristne armenere fra 1915 som et folkemord, har også vært en provokasjon. Anslagene over antallet omkomne varierer mellom 400.000 og 1,5 millioner.

På den andre siden var Tyrkia en av statene som var med på å grunnlegge FN i 1945, og det har vært medlem i Nato siden 1951. Dermed er det gått fra å være fiende til å bli alliert.

Før første verdenskrig ble landet kalt «Europas syke mann». Det tyrkiske imperiet hadde lenge knaket i sammenføyningene. Det en gang så stolte muslimske kalifatet ble nedlagt.

Mustafa Kemal Atatürk – det siste er et tilnavn som betyr «tyrkernes far» – var opptatt av å bygge et samfunn med sekulært grunnlag. Gjennom 1900–tallet ble Tyrkia stadig mer integrert i Europa, men forholdet til nabolandene Hellas og Kypros har vært dårlig.

Det siste er ikke rart. Tyrkia okkuperer den nordlige delen av øya. Offisielt er det bare én stat i verden som anerkjenner Nord–Kypros. Det er Tyrkia.

På 1990–tallet kom det alvorlig på tale med tyrkisk medlemskap i EU, men forhandlingene gikk i stå. Nå kan det se ut til at Erdogan orienterer seg mer østover og søker sterkere innflytelse i den muslimske verden.

Tydelige skritt bort fra den moderne tyrkiske statens sekulære grunnlag bidrar til å befeste dette inntrykket.

Nylig kalte han tyrkere som bruker prevensjon, for forrædere. Flere tyrkere må fødes for å styrke nasjonen. Den forholdsvis varme relasjonen til Israel er også blitt kjølt kraftig ned. Få statsledere har de siste årene kritisert Israel så skarpt som Erdogan har gjort.

Les også: – Prevensjon er forræderi

I dagens konfliktbilde er Tyrkia mer sentralt plassert enn noen gang. Med sine 76 millioner innbyggere har landet muskler til å spille en betydelig rolle. Det blir svært spennende å se hvilken rolle det blir.