Er vi blitt late og feite?

Jeg og mine er opptatt av å reise på ferie til hele jorden. Mine besteforeldre var opptatt av å reise ut og forkynne til hele jorden, skriver Øystein Samnøen.

Norge har værti ver­dens­eli­ten i ut­sen­ding av mi­sjo­næ­rer i lys av an­tall inn­byg­ge­re. Er jeg og min ge­ne­ra­sjon i ferd med å miste driv­kraf­ten til for­del for selv­rea­li­se­ring, opp­le­vel­ser og so­si­al kom­fort? Er vi i ferd med å bli evan­ge­lisk late og feite på vel­ferd?

Som leder for MAF rin­ger jeg for å takke per­soner som har gitt stør­re gaver til MAFs inn­sats for ver­dens mest iso­ler­te men­nes­ker. Pen­ge­ne gjør det mulig å fly evan­ge­li­et til folk som bok­sta­ve­lig talt bor ved ver­dens ender. Mange av disse sam­ta­le­ne gjør sterkt inn­trykk på meg, og meste­par­ten av ga­ve­ne gis av godt voks­ne.

Jeg hus­ker jeg snak­ket med en eldre mann som knapt klar­te å høre hva jeg sa. Livet hans var i ferd med å ebbe ut og hør­se­len var nes­ten borte.

Han for­tal­te at han levde så en­kelt som mulig for å kunne gi mest mulig av pen­sjo­nen til mi­sjons­ar­beid. Han hadde to på­legg til brød­mål­ti­de­ne sine, Ka­viar og brun­ost. «Det hol­der for meg,» sa han.

Like etter­på ring­te jeg en annen giver, en dame i 50-åre­ne som hadde gitt en be­ty­de­lig en­kelt­ga­ve til MAF før fel­les­fe­rien. Hun for­tal­te at hun ikke hadde pla­ner om å reise på ferie; hun ville hel­ler gi fe­rie­pen­ge­ne sine til mi­sjon gjen­nom MAF. Begge prio­ri­ter­te andre ver­di­er enn egen vel­ferd.

Om to uker ar­ran­ge­rer Norsk Råd for Mi­sjon og Evan­ge­li­se­ring (Norme) sin år­li­ge Link-kon­fe­ran­se.

Norme spør om vi opp­le­ver mi­sjo­nær­tør­ke i Norge på bak­grunn av at vi sen­der ut sta­dig færre mi­sjo­næ­rer. De nors­ke ut­sen­din­ge­ne gjør andre opp­ga­ver enn før. Er man­ge­len på mi­sjo­næ­rer et tegn på krise? Hvor­dan for­hol­der or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne seg til dette bil­det, og hvor­dan ser deres frem­ti­di­ge mi­sjo­næ­rer ut?

Jeg og mine jevn­ald­ren­de har mye å lære av våre beste­for­eld­re når det gjel­der å ta Jesu mi­sjons­be­fa­ling på alvor. Min beste­for­eldre­ge­ne­ra­sjon har en im­po­ne­ren­de glo­bal evan­ge­lisk driv­kraft. Mange mi­sjo­næ­rer har vist stor vilje til både ri­si­ko og offer. Jeg og mine er opp­tatt av å reise på ferie til hele jor­den. Mine beste­for­eld­re var opp­tatt av å reise ut og for­kyn­ne til hele jor­den.

«Ja, tænke det; ønske det; ville det med, men gjøre det! Nei; det skjøn­ner jeg ikke», sa Peer Gynt. Han slet med å om­set­te god vilje til hand­ling.

«Jeg har fått all makt i him­me­len og på jor­den. Gå der­for og gjør alle folke­slag til di­sip­ler: Døp dem til Fa­de­rens og Søn­nens og Den hel­li­ge ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har be­falt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inn­til ver­dens ende», sa Jesus Kris­tus. Jeg be­tvi­ler ikke hjerte­la­get vårt, men spør om vi har vilje­styr­ke til å gjøre det?