Er tjenestedelingsprinsippet passé?

I det siste har debatten om kvinnelige prester, pastorer og hyrder dukket opp igjen, og det ser ut for at stadig flere går inn for likestilling mellom kjønnene.

Nylig uttalte en prest at de som er imot kvinnelige prester, bør ikke ordineres til tjeneste i Den norske kirke.

Noen sier at vi har godkjent kvinnelig prester og pastorer, så det diskuteres ikke lenger.

Ja, en professor uttalte til Stavanger Aftenblad i anledning en bok som er utgitt av FBB hvor det inviteres til debatt om det er rett å ordinere kvinner til prestetjeneste. Han hevdet at saken for lengst er utdebattert og reagerte på at man «resirkulerer gammelt, mannssjåvinistisk maktspråk».

Det er underlig å se den store forskjellen mellom mange av dagens teologer i forhold til mange teologer som levde før.

Før den første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ble ordinert av Hamar-biskopen i 1961, sendte seks av Dnks ni biskoper ut en erklæring (på fem punkt) i anledning Regjeringen hadde gitt ordinasjonsløyve til en kvinnelig teolog.

Det første punkt i denne erklæringen lyder: «Vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med direkte utsagn.

Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og lærerembetet og begrunner det prinsipielt med å henvise til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på.»

Videre sier biskopene at fordi de i denne sak kjenner seg slik bundet av Guds ord og lojalitetsforpliktet overfor kirken, blir det umulig for dem å ordinere kvinner, å meddele dem kollas eller på annen vis yte positiv medvirkning til deres tjeneste som prester.

Avslutningsvis sier de at ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke.

Erklæringen er underskrevet av: Johannes Smemo, biskop i Oslo – Hans E. Wisløff, biskop i Sør–Hålogaland – Bjarne Skard, biskop i Tunsberg – Fridtjof Birkeli, biskop i Stavanger – Ragnvald Indrebø, biskop i Bjørgvin – Kåre Støylen, biskop i Agder.

Den tidligere nevnte professor vil nok kalle dette for «gammelt, mannssjåvinistisk maktspråk», men det gjør ikke bibeltro kristne.

Heldigvis er det fremdeles noen, både teologer og andre, som i dag står fast på Bibelens lære og sier nei til kvinnelige prester, pastorer og hyrder.

Dessverre har flere av de kristelige organisasjonene blitt mer eller mindre påvirket av forholdene i Dnk. Arthur Berg sier om dette:

«Det foregår nemlig en åndelig osmose mellom åndelige samfunn som står hverandre nær. Folkereligiøsitet, pluralistisk teologi, falsk toleranse tenkning og vranglære strømmer fritt i kirken. Og derfra går den ved osmose videre til de kristne organisasjonene. Det er grunnfalskt å tro at en kan verge seg mot osmosen ved å synge: ‹Her er det fredfylt og trygt›.» («Arthur Berg» av Svein Brurås side 180).

Vi må bare erkjenne at folkereligiøsitet og bibelkritiske tanker har fått mer eller mindre innpass i organisasjonene også. Dette kommer særlig til uttrykk i synet på Bibelens autoritet, og blant annet synet på tjenestedelingsprinsippet og synet på homoseksuelle parforhold.

Jeg vil også minne om hva tidligere sjefredaktør, Odd Sverre Hove, i Dagen skrev da han oppsummerte debatten om kvinneprestspørsmålet i 2011: «Kvinneprestdebatten etter 50 år med snuoperasjoner.»

Han skrev at det opp gjennom alle år har vært et svært press, politisk, statlig, ideologisk og fra media for å få gjennomført kvinneprestreformen. Dermed har Bibelens hellige, inspirerte og klare ord, både ytre og indre klarhet, blitt fortrengt og forkastet av tidsåndens kalde vind og «tyranni».

Jeg vil hevde at bibeltro kristne vil alltid holde fast på Bibelens autoritet når det gjelder tro, lære og liv. Følgelig holder vi fast ved tjenestedelingsprinsippet mot alle sekulære ideologier.

Vi er fremdeles en del som er overbevist om at Guds ord lærer tjenestedeling uansett hva de fleste av dagens teologer og lekfolk mener.