Er miljøvern misjon?

Vi trenger å gå sammen med våre ungdommer inn i dette kallet, ikke la vår frykt skyve deres engasjement vekk.

I min oppvekst på 80-tallet tror jeg neppe jeg visste hva miljøvern var. Mine barn, derimot, møter temaet daglig, gjerne gjennom flere ulike kanaler. Tenåringen Greta Thunberg er blitt verdenskjendis for sin miljøkamp.

Norske ungdom miljøstreiker. Det snakkes om at den oppvoksende generasjon er den første generasjonen som ikke tror de kommer til å få det bedre enn sin foreldregenerasjon, med miljøet som en viktig del av resonnementet.

Et raskt søk på internett viser at det er sterke, og ofte meget sprikende, meninger om miljøtema som for eksempel global oppvarming. Poenget med denne artikkelen er ikke å diskutere hvem som har rett. Poenget er å spørre oss selv: Hvordan forholder vi som kirke og misjonsbevegelse oss til denne massive bevegelsen?

En kan like det eller ikke, men det ville være naivt å tro at ungdom med misjonsengasjement ikke også har, og i sterkere og sterkere grad kommer til å ha, et tydelig miljøengasjement. Skal det avfeies? Skal det omfavnes helhjertet? Skal vi frykte miljøbevegelsen? Er vi bærere av et viktig budskap i møte med denne bevegelsen?

Misjonsbegrepet har vært oppe til debatt før. På 60- og 70-tallet diskuterte man aktivt hvorvidt det sosiale ansvaret var en del av misjonsoppdraget. Missiologen Knud Jørgensen skriver utfyllende om dette i artikkelen «Diakoni og evangelisering i går og i dag».

Bakteppet for debatten var blant annet den sterke liberale strømningen, forkynnelsen av «social gospel», som hadde ridd kirken i de første tiårene av 1900-tallet. I frykt for at dette forvridde budskapet på ny skulle få innflytelse fremholdt man at kirkens mandat først og fremst er å drive evangeliserende arbeid.

Kirkens andre mandat, det sosiale, hadde sin bibelske forankring i skapelsen, Gudsbildet og Jesu liv, men ble altså likevel sett på som sekundært. Flere teologer og konferanser fikk være med og gi en ny retning i disse spørsmålene.

De to mandatene måtte gå hånd i hånd. Lausanne-pakten, frukten av Lausanne-kongressen i 1974, med 2800 misjonsledere fra hele verden til stede, understreket dette. Paktens forfatter, John Stott, skrev: «misjonsbefalingen må forstås å inkludere både det sosiale og det evangeliserende ansvaret, hvis ikke er vi skyldige i å forvrenge Jesu ord.»

Å se miljøvern som en del av det sosiale mandatet det snakkes om her, med dens bibelske begrunnelse hentet fra skapelsen og forvalteransvaret Gud har gitt oss, kan neppe være spesielt kontroversielt. Er da miljøvern misjon? Ja, på lik linje med mer tradisjonelt bistandsarbeid.

Det interessante med å sammenligne det som skjedde på 60 og 70-tallet med vår tid, er at vi også i dag har en liberal teologisk strømning, ikke bare bak oss, men rundt oss. Og som på den tiden har vi et massivt sosialt samfunnsengasjement blant ungdomsgenerasjonen.

Datidens ungdommer var opptatt av rettferdighet og likhet, også på det materielle plan. Nåtidens ungdom er opptatt av miljøet. Datidens kristne ledere stod i fare for å skyve vekk det sosiale ansvaret til kirken, i alle fall skille det fra det evangeliserende, som om det skulle være mulig å skille de to.

Det virker som om bakgrunnen var mer frykt enn teologi. Nåtidens kristne ledere kan fort havne i den samme grøften. Det må vi ikke gjøre. En lærdom vi kan ta med oss fra forrige prosess: Jørgensen nevner en episode der en traktor ble gitt til en jordbruksskole drevet av en norsk misjonsorganisasjon, mot at den ikke ble brukt i evangeliserende arbeid.

De økonomiske midlene, og dem de kommer fra, kan være med å rive fra hverandre det som John Stott advarte oss mot å ikke rive fra hverandre. Det kan bli en utfordring også i miljøvernets tid.

At miljøvern, som annen bistand, kan sies å være del av misjon, betyr ikke at alt som formidles av miljøvernbevegelsen er greit. Også muslimske og ateistiske organisasjoner driver humanitært arbeid. Det betyr ikke at alt tankegodset deres, alt det som leder dem til handlinger vi står sammen om, er forenlig med et kristent verdensbilde.

Før jul stormet det da KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad slo alarm om menneskesynet deler av miljøbevegelsen løfter frem. Det er et angrep på det kristne menneskesynet, hevdet Ropstad. Han møtte sterk kritikk fra både miljøvernere, journalister og politikere.

Det interessante var at når den verste stormen hadde lagt seg, og det faktisk var mulig å debattere saken, skred det frem flere norske miljøvernere og tenkere som mer eller mindre tydelig hevdet at for eksempel menneskers og dyrs verd kan likestilles. Det var nettopp dette Ropstad hadde advart mot.

Jeg har selv sittet og lest historier sammen med barna mine, formidlet av det offentlige Norge, som formidler sterkt engasjement for miljøet, men som også formidler andre «sannheter» som jeg helst vil skåne barna mine for. Hvordan responderer vi da, hvordan samtaler jeg, eller ikke samtaler med barna mine?

Jeg kan velge det unnvikende - det er ikke er så nøye. Jeg kan velge det overbeskyttende - fjerne dem fra påvirkningen. Eller jeg kan velge å gå noen steg med dem, sammen finne ut hva som er bra og hva som ikke er det. Hjelpe hverandre til å være i verden, men ikke av verden.

Universitetet i Oxford kom i 2015 med en liste over 12 trusler som kunne føre til at verden gikk under. Ekstreme klimaendringer toppet listen. Ungdomsgenerasjonen med Greta Thunberg i spissen, vil at verdens ledere skal få panikk. Frykten for fremtiden er en økende realitet i dag, og kommer sannsynligvis til å bli sterkere.

Midt i det får vi lytte til Guds ord: «Frykt ikke», sa Jesus. Johannes fikk se og høre hvordan det ender: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte»

... Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» Radikale ord i en tid som denne. Håpefulle ord. Ja, verden kommer til å gå under, men Gud har en plan.

Det kommer til å koste å holde frem disse sannhetene, men vi må ikke la være. Det er troverdige ord, og det er ord som bringer håp. Gud har gitt oss et mandat til å forvalte jorden. Han har også gitt oss et mandat til å forkynne evangeliet, håpets budskap.

Som kirke og misjonsbevegelse trenger vi å stå i disse to samtidig. Og vi trenger å gå sammen med våre ungdommer inn i dette kallet, ikke la vår frykt skyve deres engasjement vekk.