Er Disney blitt for «woke»?

Det er bare å innrømme det først som sist: Jeg elsker Disney! Hele det magiske universet som syder av farger, kreativitet, varmhjertede historier, uforglemmelige figurer og fengende musikk.

Jeg har derfor fulgt nyinnspillingene av tegnefilm-klassikere som Løvenes Konge, Jungelboken og Aladdin med stor interesse, selv om jeg må innrømme at tegnefilm skapte magi som er vanskelig å matche selv med fantastisk ny bildeteknologi.

Siden de nye «live action»-variantene ligner ganske mye på sine folkekjære originaler, så skaper de endringene som gjøres stor oppmerksomhet. Flere av filmene har derfor fått (ufortjent) mye oppmerksomhet for karakterer som kan tolkes inn i den løpende identitetspolitiske debatten, spesielt i USA.

I «Skjønnheten og udyret» er gutten LeFou åpenbart forelsket i damebedåreren Gaston, riktignok skildret ganske diskret. Et annet eksempeI som ikke gjelder disse nyinnspillingene, men animasjonsfilmen «Elementer», er at vi der visstnok for første gang kan se en ikke-binær karakter.

Et av valgene som har skapt mest debatt, er at havfruen Ariel i nyinnspillingen av «Den lille havfruen» har afroamerikansk utseende. Hun har i tegnefilmversjonen hvit hud og rødt hår. Kritikerne mener at denne karakteren ikke er tro mot originalfortellingen til H.C. Andersen, og noen har til og med argumentert mot at havfruer kan (!) være mørke i huden siden de bor under vann.

Hva som er nidkjær troskap mot originalen (om det betyr det originale eventyret eller Disney-tegnefilmen) og hva som er dårlige holdninger til mørkhudede mennesker, er ikke så lett å skille fra hverandre.

Min ryggmargsrefleks er at jeg tross alle gode intensjoner er skeptisk til mye av «woke»-kulturen, akkurat som jeg er skeptisk til identitetspolitikken som utspiller seg på politikkens høyreside.

Det hadde ikke skadet med en noe større grad av edruelighet fra den delen av publikum som ser identitetsspøkelset på høylys dag.

Enkelte av Disney-stuntene ser krampaktig ut å skulle plassere konsernet inn i en liberal og selvopphøyd inkluderende posisjon. Dessuten virker det kunstig å ta avstand fra alle sine tidligere produksjoner samtidig.

I Disney-strømmetjenesten møter man en standardtekst hvis man forsøker å se gamle tegnefilmer. I teksten erklærer selskapet at det ikke bare finnes skildringer vi reagerer på i dag, men at det også var galt å lage dem da de ble laget. Som om fortidens regissører satt med onde hensikter og ikke bare uvitenhet.

Men når dette er sagt, så synes jeg deler av Disney-kritikken blir altfor unyansert. Valget av den svært talentfulle Halle Bailey som Ariel er et valg som ikke fortjener rasing i debattspaltene.

Det viktigste hensynet i en musikalfilm må tross alt være å finne et dyktig multitalent. Og det har en stor verdi å skape gode rollemodeller for en stor del av det unge publikummet som ikke har vært bortskjemt med dette i tidligere filmer.

Å lese dette inn i en stor «woke»-debatt virker unødvendig og kunstig. Disney har kanskje selv bidratt til flere av disse debattene. Hvorfor gjøre et poeng av at et av de fire elementene ikke er mann eller kvinne?

Det virker ikke spesielt kontroversielt i utgangspunktet. Men det hadde ikke skadet med en noe større grad av edruelighet fra den delen av publikum som ser identitetsspøkelset på høylys dag.

Sannheten er vel at Disney siden starten har speilet det som er mainstream i det amerikanske samfunnet.

Det er til ettertanke at deler av kristne seere ser ut til å bli en del av hylekoret. Én ting er det kristne menneskesynets sterke krav til å se alle mennesker som likeverdige. En minst like relevant «kompetanse» er den kreative tilpasning som er gjort i de beste deler av misjonærers arbeid for å forstå og nå mennesker fra andre kulturer enn oss selv.

I oversettelsesarbeidet av de bibelske tekstene har man akseptert til dels store friheter i bildebruk i bytte mot at budskapet når fram. Dette bør mane til refleksjon når man leser all populærkultur som et tegn på manglende troskap mot originalen.