Enkeltsakene og det overordna!

Etter Knut Arild Hareides tale på landsstyremøte er det endelig morsomt og engasjerende å være en del av KrF igjen, men jeg er ikke enig med han.

På fredag holdt Knut Arild Hareide en utrolig modig tale om retningsvalget for KrF. Jeg mener han hadde mange gode poenger, spesielt om hvor viktig det er for KrF å komme seg inn i regjering så snart som mulig.

Jeg undres litt over medienes omtale av talen, landsstyremøte og prosessen partiet vårt er i nå. Titler som «full splittelse» om det som egentlig bare er sunn uenighet virker spesiell. Etter Hareides tale på fredag og landsstyremøte er det faktisk blitt morsomt å være med i KrF igjen. Jeg ser at begeistringen, debattene og spenningen er tilbake hos mange av våre aktive medlemmer. Hadde vi ikke hatt det i denne prosessen, da hadde jeg vært enig om at partiet var splittet. 9 november skal en beslutning tas og uansett hva vi lander på skal vi være et samlet KrF som står bak vårt felles politiske prosjekt.

Men jeg er ikke enig med partilederen vår om den retningen han ønsker når det gjelder samarbeid. De siste fem årene har samarbeidet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene gitt KrF nok gjennomslag og innflytelse til at det er grunn til å bli og fortsette å påvirke norsk politikk fra denne posisjonen. Jeg tror ikke avstanden til FrPs praktiske politikk er stor nok til å velge venstresiden. Jeg merket meg at Hareide i landsstyremøtetalen brukte mye tid på å argumentere med politikk fra FrP som ikke vil være i nærheten av å bli realisert den kommende perioden, som f.eks kutt i statsstøtte til trosamfunn og aktiv dødshjelp. Jeg tror vi gjør klokt i å heller diskutere de sakene som faktisk kan skape samarbeidsproblemer, for de sakene finnes også i aller høyeste grad.

Asyl- og innvandringspolitikken til FrP er for mange, inkluder meg selv, et av de største hindrene fra å gå inn i samarbeid med dagens regjering. Hvordan flere i FrP kommuniserer politikken sin er også et stort problem, men her er ikke Arbeiderpartiet noe særlig bedre. Personlig har jeg problemer med høre forskjellen på de to partienes innvandringspolitiske talsmenn. Vi må også huske at vi fikk gjennomslag for en oppmykning med FrP når det gjaldt asylbarna etter at de rødgrønne hadde prioritert at disse barna skulle sendes ut. AP har etter valget tatt opp kampen med FrP om å være strengest også når det gjelder retorikk, og jeg har vanskelig for å se for meg at de vil gi noe oppmykning sammenlignet med dagens regjering. Vi må også huske at SV og SP knapt fikk gjennomslag for noe som helst i åtte år i regjering med arbeiderpartiet.

Det er heller ikke vanskelig å finne enkeltsaker hvor KrF er uenig med dagens regjeringspartier. V, H og FrP ønsker alle å fjerne sexkjøpsloven og åpne for søndagsåpne butikker. Dette er to eksempler på enkeltsaker som også er viktige verdispørsmål for KrF. De siste 5 årene har vi eksempler på mange slike enkeltsaker hvor KrF har måtte jobbe som en bremsekloss. Det kan kanskje hende at om en teller enkeltsaker i KrFs partiprogram opp mot H og AP så finner vi flere enkeltsaker hvor vi er enig med AP, spesielt i økonomisk politikk. Både sosialdemokratiet og kristendemokratiet representere en god balanse mellom offentlige reguleringer og det frie marked. Derfor skal KrF også i fremtiden finne flertall på enkeltsaker med venstresiden, det er bra både for KrF som sentrumsparti og for landet.

Men jeg tror KrF er best tjent med å gå i regjering med høyresiden. Regjeringssamarbeid handler om mer enn enkeltsaker. Regjeringssamarbeid handler om samfunnssyn, det handler om forholdet mellom stat og individene, og det handler om partienes forståelse for hverandres verdier. På vanskelige verdispørsmål som gen/bioteknologi og abort finner vi ofte flere som er enig med oss i Høyre enn i AP. På mange verdispørsmål tilhører også KrF mindretallet syn, og Høyre har vanligvis hatt en større respekt for mindretallets rettigheter. Reservasjonsretten er et godt eksempel på en sak hvor Høyre sto i striden for at mindretallet også skulle ha rett til å stå på sine prinsipper, også i jobber hvor det kunne skape problemer.

Når vi ser på Arbeiderpartiets syn på religiøse friskoler sammenlignet med Høyre mener jeg at dette også representerer et motstridende overordnet samfunnssyn hvor KrF ligger mye nærmere Høyre. For KrF og Høyresiden vil heller ha et samfunn hvor mennesker kan ta valg vi selv ikke ville tatt, fremfor at staten alltid skal bestemme. Selv om jeg selv ikke ville sendt barna mine på en katolsk friskole, anerkjenner jeg hvor bra det kan være for andre familier å sende sine barn dit.

Men vårt viktigste verdifellesskap med høyresiden er at vi begge forstår at det viktigste beslutningene i livet ikke nødvendigvis tas i regjering eller på stortinget, ei heller på KrFs landsstyremøte. Men de viktigste beslutningene i samfunnet tas i hjemmene og i familiene, denne forståelsen mener jeg arbeiderpartiet mangler.