Enden er nærmere
Spekulasjoner om endetiden er ikke bra, men taushet er ikke bedre.
Den totale solformørkelsen som var synlig fra kyst til kyst over USA på mandag, måtte nesten med nødvendighet medføre endetidsspekulasjoner.
I det mangfoldige amerikanske religiøse landskapet finnes det en velutviklet sans for det ekstraordinære. Når det var nesten hundre år siden sist en tilsvarende solformørkelse hadde funnet sted, er det en begivenhet som fort får en teologisk fortolkning.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES:Mener solformørkelse kan varsle Guds dom over USA
Nå skinner solen igjen. Tilsynelatende er alt som før. Da er det lett å riste oppgitt på hodet over at lettrørte mennesker nok en gang lot seg trekke med av advarende forutsigelser.
Det er gode grunner til å lytte kritisk når løsrevne bibelvers blir anvendt på aktuelle begivenheter. Samtidig skal vi som troende kristne vokte oss for å kaste barnet ut med badevannet.
Til alle tider har kristne tolket sin egen samtid inn i Bibelens framtidsscenarier. Noen av tegnene i Bibelen har vært mer eller mindre påtrengende gjennom hele kirkens historie. Kriger og katastrofer, jordskjelv og flom, epidemier og antikristelige herskere - alt dette har mennesker til alle tider opplevd i overmål.
LES OGSÅ:Hvordan ser Messias-troende jøder på Israel og endetiden?
I forkant av årtusenskiftet ga kirkehistorieprofessor Oskar Skarsaune ut boken «Tusenårshåpet. Endetidsforventning gjennom 2000 år». Der påpeker han at man godt kan lese historien om den kristne endetidsforventing «som en historie om misforståelser, feilberegninger og stadig på nytt skuffede håp».
Men han understreker også at man også kan lese den som historien om brudepikene som holdt lampene sine brennende, som Jesus fortalte om i en liknelse. I etterpåklokskapens lys kan vi si at tidligere tiders endetidsforventing var preget av sin samtid. Men med «alle sine rariteter og alle sine raringer» reiser denne historien en eksistensiell utfordring.
«Vær edrue, våk», formanes vi i 1. Petersbrev. Denne doble oppfordringen har kristne trengt til alle tider. Vi skal være nøkterne, men ikke sløve. I Det nye testamente er forventningen om Jesu gjenkomst en tydelig dimensjon.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det kristne håpet er ikke knytte til den nåværende verden, men til en ny himmel og en ny jord. Vi trenger ikke å se oss mye rundt på kloden for å skjønne at det hersker mye urettferdighet og ustabilitet. Heller ikke vi som er blant de mest privilegerte, kan dypest sett sikre vår egen trygghet.
På sett og vis lever vi ekstra farlig, i bibelsk forstand. For eksempel advarer Jesus stadig om rikdommens bedrag. Det er så lett å bli søvnig og likegyldig. «Framgang knytter en mann til verden.
Han føler at han finner sin plass i den, mens den egentlig finner sin plass i ham», sa C. S. Lewis. Jesus fortalte ikke bare om brudepikene som holdt seg våkne i påvente av at han skulle komme, men også om dem som ikke hadde olje på lampene sine.
LES:De vil fortelle om Jesus i hverdagen
Hver søndag bekjenner kristne troen på at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. Her hviler både den dypeste kristne gleden og det største kristne alvoret.
«Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen», skriver apostelen Paulus i Romerbrevet.
Det ble forfattet rundt år 55. e. Kr., men er fortsatt aktuelt. Dristige spekulasjoner om endetiden er usunt, men det er også taushet.
