En utdøende religion?

En religion som ikke lenger har respekt og kredibilitet har fått dødsdommen. I den vestlige verden ser vi tydelige tendenser til slike holdninger overfor kristendommen.

Kristendommen har vært den dominerende religion i vår del av verden i snart tusen år. Den regnes som en del av vår kultur, og har hatt sterk påvirkning både på enkeltmennesker og samfunn.

I de senere generasjonene har imidlertid kristendommens rolle og betydning blitt sterkt svekka, både i Norge og resten av den vestlige verden. Stadig flere kritiske røster har heva seg.

Sekularisering, eller avkristning, som noen kaller det, begynte egentlig under opplysningstida på 1700-tallet. Fornuft, rasjonalisme og logisk tenkning fikk høyere status.

Religion begynte av mange å bli sett på som overtro og primitiv tenkning, noe mennesker burde prøve å frigjøre seg fra.

Det blei hevda at religion hadde en undertrykkende funksjon og at den blei brukt bevisst av makthaverne for å holde folk nede. Toleranse blei sett på som viktig. Religion og kirken representerte intoleranse, ble det hevdet.

Opplysningstidas tanker blei videreført på 1800-tallet av mange forfattere og filosofer. Religionskritikken blei oftere beiskere og krassere.

Utsagnet til Karl Marx om at religion er folkets opium innebar blant annet at religion i likhet med opium er sløvende og avhengighetsskapende. Ludwig Feuerbach hevda blant annet at det ikke er Gud som har skapt mennesket i sitt bilde.

Det er tvert imot mennesket som har skapt Gud i sitt bilde. 1900-tallet og 2000-tallet har videreført mye av religionskritikken. Filosofer og samfunnsdebattanter som Bertrand Russell, Richard Dawkins og Christopher Hitchens har stått sentralt her.

Etter hvert fikk også religionskritikken større gjennomslag blant de breie lag av befolkningen. Oppslutningen om gudstjenester og religiøse møter gikk ned.

Her i Norge har sekulariseringen gått langt, og vi regnes som et av de mest sekulariserte landene i Europa. Lenge var over 90 prosent av befolkningen medlem av kirken. Det har etter hvert sunket til noe over 70 prosent.

Stadig færre foreldre velger kirkelig dåp. Tallet på ungdommer som velger kirkelig konfirmasjon går ned. Undersøkelser viser at år for år går tallet ned på nordmenn som sier de tror på Gud.

I 2015 var det for første gang flere som sa de ikke trodde på Gud enn de som trodde. Kanskje mest oppsiktsvekkende er det at rundt en tredjedel av medlemmer i den norske kirke er ateister.

Særlig blant unge mennesker har kristendommen fått mindre oppslutning. Prester er ikke lenger de autoritetspersoner de en gang var. I dag fungerer de mer som seremonimestere.

Mange mennesker har problemer med å ta religion helt på alvor. Noen har utvikla et sterkt kritisk syn på kristendommen, andre har et hatforhold til den offisielle religionen og kirken.

Kristendommen er blitt noe en fleiper med, for eksempel på revyscener og under stand up-show. Holdningen om at kristendommen og Bibelen bare er tull og vas har fått stadig større utbredelse.

En del moderne ateister hevder at kristendommen ikke bare må kritiseres, men aktivt bekjempes på grunn av den negative innflytelsen den utøver. Det har vært pekt på mange ulike årsaker til sekulariseringen.

En viktig årsak ifølge mange er økt utdanningsnivå. Et av hovedmålene i utdanningssystemet er å lære elever og studenter opp til sjølstendig og kritisk tenkning. En skal ikke svelge gamle dogmer, for eksempel kristne dogmer, ukritisk.

En annen årsak kan være påvirkning fra media. Dagens massemedier kan ikke akkurat sies å fremme eller befordre kristne verdier, ofte snarere tvert imot.

Vi bruker stadig mer tid på massemedier og blir i økende grad utsatt for påvirkning fra disse.

En utbredt holdning er at mange kristnes syn på ting som abort og homofili ses på som utdatert. Kristendommen er ikke i takt med tida, hevdes det.

Kirken er bakstreversk og sidrumpa, og prøver for det meste å stritte imot en naturlig utvikling mot mer toleranse og likestilling. Gamle dogmer er ikke gangbar mynt i dagens verden.

Mange mennesker ser mye positivt i kristendommen, for eksempel ser mange på De ti bud som gode og nyttige leveregler som hvis de hadde blitt etterlevd, hadde skapt et bedre samfunn og en bedre verden.

Det som for mange blir et stengsel i forhold til kristendommen er imidlertid de holdningene de merker og blir utsatt for. Intoleransen og dømmesyken de kristne representerer, får mange til å føle avsky og vemmelse.

Noen merker også tendenser til hykleri innenfor kristne menigheter. Det kan være stor avstand mellom liv og lære hos en del av de som pynter seg med etiketten «personlig kristne».

Mangel på ærlighet kan også komme tydelig til uttrykk. Kristentroen hos en del stikker ikke særlig djupt.

Nordmenn er skeptikere. Vi er faktaorientert og erfaringsorientert. En del nordmenn har hatt dårlige og vonde erfaringer i kontakt med kristne.

Hvis de som skal representere kristendommen, faller totalt gjennom på det mellommenneskelige plan, vil kristendommen få dårlig kredibilitet blant befolkningen.

Undertegnede har i årenes løp opplevd både mobbing, drittslenging og trakassering fra en del såkalt «kristne» kolleger.

Jeg har fått spørsmål om jeg har noe mellom beina, fått høre at jeg aldri har vært normal og opplevd trakassering som går på utseende, for eksempel at jeg ser ut som om jeg er nedfrosset på 70-tallet og tint opp igjen.

Når noen (og stadig flere) tar avstand fra kristendommen, kan noe av grunnen være dårlige og vonde opplevelser fra de som påberoper seg å representere denne religionen.

Rent historisk vet vi at religioner kan oppstå og senere dø ut igjen. Slike ting skjer ikke over natta. Det er en utvikling som kan foregå over hundrevis av år.

Når en religion dør ut, kan det også ha mange og sammensatte årsaker. Et fellestrekk kan imidlertid være at vedkommende religion ikke lenger blir tatt på alvor, men blir sett ned på og fleipa med.

En religion som ikke lenger har respekt og kredibilitet har fått dødsdommen. I den vestlige verden ser vi tydelige tendenser til slike holdninger overfor kristendommen.