En splittet kirke
DEBATT: Når bispeflertallet viser til «kjærlighetsbudets forrang», ser de helt bort fra at kjærlighetsbudet aldri kan tolkes i strid med Guds bud og formaninger. Tvert imot. Her er full overensstemmelse, skriver Jon Kvalbein.
Det er grunn til å glede seg over at Kirkemøtets flertall avviste å innføre en liturgi for vielse og velsignelse av «ekteskap» mellom to av samme kjønn.
Samtidig viser stemmetallene at kirken er grunnleggende splittet. Her dreier det seg om Bibelens autoritet i et spørsmål som angår menneskets frelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: Kirkemøtet avviste alle forslag
På Kirkemøtet var Bispemøtets uttalelse «Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv» (BM 16/13) et viktig saksdokument.
Der gikk Bispemøtets flertall (8 av 12) primært inn for at «Den norske kirke må anerkjenne homofilt samliv og åpne for at likekjønnede par kan vies i kirken.»
At de nå går inn for det stikk motsatte av hva Bispemøtet hevdet for få år siden, ble begrunnet slik:
«Avgjørende for denne endringen i teologisk forståelse av homofilt samliv har vært et fornyet arbeid med de bibelske tekster og hvordan disses omtale av homofili og ekteskap skal forstås.»
Videre hevdet de at kirkens avvisning av homofilt samliv «har vist seg å komme i konflikt med kjærlighetsbudets forrang.»
Om tre år skal vi feire at det er 500 år siden reformasjonen. Reformasjonens viktigste anliggende var at Skriften alene skal være rettesnor for tro, lære og liv. Og at Skriften er klar.
Sentrale tekster som omhandler ekteskap og homoseksuelle handlinger er 1 Mos 1:27f, Matt 19:4ff, Rom 1:18-32, 1 Kor 6: 9f.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ifølge Augustana, som er forpliktende læreskrift for Den norske kirke, har biskopene ingen makt til å fastsette noe som er i strid med evangeliet. Evangeliet betyr her ikke evangeliet i motsetning til loven, men det samlede bibelske budskap.
«Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem, Matt 7 (15): Vokt dere for de falske profeter.»
En sann biskop skal tale slik som Guds ord taler. Men flertallets uttalelse inneholder ingen eksegese av de aktuelle bibeltekstene. Tvert imot. De ser bort fra det de kaller «enkeltutsagn med avvisning av homofilt samliv».
Men her dreier det seg om et samlet bibelsk materiale som entydig viser at ekteskapet mellom mann og kvinne er en gudgitt ordning og at seksuelle forbindelser utenfor dette er i strid med det sjette bud.
Bispeflertallet mener at de kan tolke Bibelen slik at likekjønnede ektepar kan vies og velsignes i kirken.
I min studietid var Arne Næss' «En del elementære logiske emner» pensumbok i logikk til forberedende prøver i filosofi. Der lærte vi å skjelne mellom rimelige og urimelige tolkninger.
Anta at studenter til eksamen ved forberedende prøver hadde fått som oppgave å tolke de aktuelle bibeltekstene og gi uttrykk for Bibelens syn. Min påstand er at en besvarelse som konkluderte med at Bibelen gir grønt lys for «ekteskap» mellom to av samme kjønn, ville strøket med glans.
Bispeflertallet har ikke tolket bibeltekstene. De har satt Skriften til side.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det finnes intet bibelsk grunnlag for å ektevie eller fastsette et ritual for forbønn for likekjønnede «ektepar».
Debatten i Kirkemøtet var også lite opptatt av hva Bibelen sier. Kristen enhet er enhet i tro på Guds sønn og kjennskap til ham (Ef 4:13ff). Kjennskap til Jesus får vi bare i Bibelen.
En sann Jesu Kristi kirke bekjenner Kristus som Herre, det vil si at den lærer og lever i samsvar med de profetiske og apostoliske skrifter.
Når bispeflertallet viser til «kjærlighetsbudets forrang», ser de helt bort fra at kjærlighetsbudet aldri kan tolkes i strid med Guds bud og formaninger. Tvert imot. Her er full overensstemmelse.
«For disse bud: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.» (Rom 13:9).
I 1 Joh 5:1 leser vi: «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud.»
I 1. Kor 13, som beskriver bibelsk kjærlighet, leser vi: «Den gjør ikke noe usømmelig.»
Paulus beskriver i Rom 1 et opprør mot Gud som blant annet ytrer seg ved homoseksuell atferd. Dette betegnes som «skammelig utukt» og «slikt som ikke sømmer seg.» De som lever slik, er under Guds dom, en dom som for øvrig også omfatter «de som holder med dem som gjør det» (v.31).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Å velsigne et samliv mellom to av samme kjønn er både ukjærlig og forførende.
Guds kjærlighet kommer først og fremst til uttrykk ved hans frelseshandling i Kristus:
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16).
Det er ikke mulig å ha samfunn med Gud og samtidig vandre i mørket, det vil si innrette seg i og forsvare et syndig liv. Veien til et liv i lyset går via syndserkjennelse og syndsforlatelse med grunnlag i Jesu stedfortredende død for oss på korset (1 Joh 1:6ff).
En sann kirkes oppgave er å forkynne Kristus som frelser fra et liv i synd. Det er å berge mennesker fra en evig fortapelse under Guds vrede.
Synd er alt som strider mot Guds vilje. Vi har alle behov for syndenes forlatelse. Men nå er homoseksuelle handlinger uttrykkelig nevnt blant urett som fører til at man ikke skal «arve Guds rike» (1 Kor 6:9f). Hvordan våger da en kirke å velsigne et slikt samliv?
Det gir kirkelig godkjenning til et liv som fører til fortapelse, stikk i strid med Guds kjærlige vilje som er at alle mennesker må bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
Kirken blir ved dette en forførende instans som motarbeider Guds frelsesplan.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Augustana VII - som forplikter alle biskoper og prester i Den norske kirke - står det:
«Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.»
De hellige er de som har mottatt Kristus som frelser og herre i sitt liv. Bare Gud hvem det er. Men den rette lære er et synlig ytre kjennetegn.
Kirkemøtets splittelse i et spørsmål som angår frelsen er et synlig bevis på at kirkens enhet er brutt, uansett om kirkemøtet har vedtatt det motsatte.
La oss oppmuntre hverandre til ikke å gå med på kompromiss, men være «sannheten tro i kjærlighet» (Ef 4:15).
Det finnes ingen Kristustillit uten bibeltillit. Han er den gode hyrde som fortsatt vil lede sitt folk, de som følger ham.
Jon Kvalbein
Oslo
