En refleksjon om Skavlan

Det er ikke ofte jeg titter innom Skavlan-programmet. Men det hender nå og da. Det jeg oppdager er at det er + og – visst også der.

De ganger jeg har visitert programmet synes jeg dog det stort sett har vært inberessante personer som blir trukket fram på podiet. Moromennesker og mer alminnelige varianter.

Jeg sitter dog med en følelse at det kan mangle noe i Skavlan. Mulig det er bare meg som mener det. Kanskje jeg gjør Skavlan urett, da han muligens synes emnet er berørt tilfredsstillende av ham. Ikke vet jeg.

Som dere sikkert aner tenker jeg på en av verdens verste folkesykdommer.som trenger all verdens åpenhet. Demens. Burde man kanskje også hatt en slik tumlekveld hos “underholdninsgmesteren”? Ikke for å morogjøre demens. Det er for øvrig helt unødvendig. Jeg vet litt om alle de rariteter som kan oppstå når menneskene ikke lenger er seg selv, men har blitt rammet av personlighetsforstyrrelse.

Med sikte på å holde den akselrerende sykdommen varm og i offentligheten, tror jeg det kunne være klokt å peke ut et par pårørende og også demente som ikke er kommet så langt i sykdommen som talspersoner i et slikt program. Selvsagt i tilfelle som forstår sin egen situasjon, og ikke er redd for å målbære sykdommen.

Drister meg å sende ballen til Skavlan slik at han i hvert fall kan tygge på den. Går snøret i bunnen, har du Skavlan også en mulighet for å slå et ekstra slag for den nødvendige demensforskningen.