En minister som tror på Gud
Som kristne har vi grunn til å takke for politikere som er åpne og frimodige om sin kristne tro, uavhengig av om vi er enige med dem eller ikke, skriver Dagen på lederplass.
Lørdag fortalte noen av Fremskrittspartiets statsråder i VG om sitt nye liv etter 200 dager i regjering. Forsiden formidlet et utsagn fra samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen: «Har direktekanal til Gud».
Særlig oppsiktsvekkende burde dette knapt være i et land med sterke kristne tradisjoner. At den enkelte troende har personlig adgang til Gud, uten noen annen mellommann enn Jesus Kristus, er et grunnleggende bibelsk poeng.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men i vårt kulturklima mistenker man fort en politiker med slike ideer for å innbille seg at han får himmelske direktiver til sine avgjørelser.
For en samferdselsminister kunne man forresten kanskje heller si veivalg. Og det vil ikke slå heldig ut når man vet hvor mye bråk slike saker kan skape.
Når ministeren attpåtil verken røyker eller drikker, kan man for alvor komme i tvil om mannens dømmekraft, ser det ut til.
Intervjuet med Solvik-Olsen avkrefter imidlertid at han tenker på denne måten. Statsråden er ikke medlem av noe trossamfunn. Han meldte seg ut av Den norske kirke i 2010. Bakgrunnen var at flere kirkeledere gikk inn for å verne Lofoten mot oljevirksomhet. De hadde også tatt til orde for fem års pause i tildeling av nye leteområder på norsk sokkel.
- Min kirke skulle ikke mene noe om politikk. Jeg trenger det heller ikke, jeg har min direktekanal til Gud, sier han om sitt manglende formelle kirkemedlemskap. Slike formaliteter er da heller ikke noe frelsesspørsmål.
Konkret kirkelig veiledning i politiske spørsmål som oljeleting, er vi selv kritiske til. Kirken har ikke mandat til å foreskrive bestemte løsninger i spørsmål der politikere legitimt kan konkludere ulikt. Der Bibelen og bekjennelsen ikke gir entydige svar, bør heller ikke kirken gjøre det.
Men på den andre siden bør vi ikke bli altfor kategoriske. Det finnes politiske spørsmål der det vil være en grov unnlatelse hvis kirken tier. For eksempel var det under krigen avgjørende at kirken protesterte mot nazimyndighetenes illegitime styre, krenkelser mot menneskeverdet og ukristelige propaganda. I dag er det ikke minst viktig at kirken taler tydelig om vern av menneskelivet, fra unnfangelse til naturlig død.
Solvik-Olsen sier at han ikke tror troen påvirker ham så mye som politiker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Det er viktig å skille religion og politikk, understreker han.
Den påstanden fremsettes av kristne politikere over hele det politiske spekteret. Men den blir trolig først og fremst brukt for å berolige dem som måtte frykte at søker å fremme sin egen religiøse overbevisning med politisk tvang. Det bør jo ingen kristen politiker gjøre. Derimot bør man være motivert av ønsket om å skape et godt og rettferdig samfunn for alle. Dette sier kristen teologi og etikk noe om, og det bør være viktig for en kristen politiker.
Som kristne har vi grunn til å takke for politikere som er åpne og frimodige om sin kristne tro, uavhengig av om vi er enige med dem eller ikke.
De har tatt på seg krevende og ikke alltid like takknemlige oppgaver på vegne av fellesskapet. «Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt», formaner Paulus i 1. brev til Timoteus. I fredagsavisen påpekte tidligere Bjørvin-biskop Ole D. Hagesæther at om det er noen vi skal be for, så er det biskopene. Det samme kunne sies om politikerne.
