En lærdom fra Etiopia

Jeg husker det fortsatt. Jeg var en ung, fersk, uerfaren og nysgjerrig distriktsmisjonær i Etiopia.

Jeg var en ung, fersk, uerfaren og nysgjerrig distriktsmisjonær i Etiopia med sterke lingvistiske, antropologiske og teologiske interesser. Hvordan skulle evangeliet bringes videre på best mulig måte til folket der vi bodde? Det var dette det hele handlet om.

Jeg hadde samlet en gruppe på 8-10 lokale kirkeledere hvor de ble utfordret på å finne gode oversettelser av 125 sentrale, teologiske ord og uttrykk.

Bibelen var nemlig ikke oversatt til deres språk, og noen av oss hadde oppdaget at det kunne gå over stokk og stein da evangelistene oversatte fra amharisk (nasjonalspråket) til lokalspråket (D`Iraytat eller Gidolinya).

Nådde budskapet helt fram? Det var jeg jammen ikke sikker på. Jeg traff nok spikeren på hodet. De diskuterte så fillene føyk seg imellom. «Er det dette du har forkynt i tredve år?» fikk en av dem høre.

Hvordan skulle man for eksempel oversette et mye brukt ord som pastor eller prest? På amharisk brukte en ordet qes eller kanskje kahin. Dette var kjent for dem, men hva med lokalspråket?

Det var gjenstand for debatt. For å komme til bunns i dette måtte en både ta utgangspunkt i det som var en prests hovedoppgaver og samtidig finne ord og funksjoner i lokalkulturen som en kunne dra veksler på.

De landet på uttrykket Suga Moha. Moha var navnet på skaperguden. Suga var mannen i landsbyen som på landsbysjefens ordre slo på trommene når folket skulle samles og et gledesbudskap skulle formidles. En slik person var pastoren eller presten eller kalt til å være, tenkte de. En gledesbudbærer (Suga), sendt av Gud (Moha)! En som skaper jubel når alt håp er ute!

Jeg har tenkt litt på dette. Trenger ikke vi også noen gledesbudbærere som slår på trommene for oss med jevne mellomrom? Noen som kaller oss sammen og som forteller oss godt nytt selv når livet er som svartest? Som forkynner evangeliet for oss slik at frelsesfryden og frelsesvissheten får fotfeste hos oss?

Vi møter til daglig store doser av enten fordømmelse eller omfavnelse, men mindre av bekjennelse, oppgjør, soning og tilgivelse.

Navngitte idrettsstjerner og politikere har nylig vært på «alles» lepper etter personlige nederlag. At mediene har behov for å kommentere dette, er ikke så rart. Siden de er offentlige personer er dette en nyhetssak. Men hva med oss andre? Hvorfor i all verden skulle vi uttale oss?

Det flommet over av sterke kommentarer på sosiale medier. Frontene var skarpe. Det var enten-eller. Knallhard fordømmelse eller full omfavnelse. Begge deler var kanskje godt ment, men like galt.

I møte med slike hendelser utfordres både vårt kristne menneskesyn, våre kristne verdier og vår forståelse av Gud og evangeliet – samtidig.

Alle mennesker er skapt i Guds bilde med en umålelig verdi. Dette kan selv ikke våre dummeste handlinger forandre på.

Alle mennesker må også stå til ansvar for sine handlinger. Både overfor Gud og mennesker. Det kan heller ingen handling forandre på.

Alle mennesker bør få nye muligheter. Det kan selv ikke den verste handling forandre på.

Alle som har sonet sin tilmålte straff i fellesskapet får i prinsippet starte på nytt. De har gjort opp for seg. Men er det slik i praksis? Hvor ofte skjer det ikke at vi gir dem tilleggsbelastninger?

Vi synes kanskje de bør straffes «litt til» eller vise en betydelig dose ydmykhet før vi gir dem en ny sjanse. Slik er det ofte i mellommenneskelige forhold og relasjoner i samfunnet.

Hva så med vårt forhold til Gud? Her finnes det «godt nytt». Kristen tro er et gledesbudskap for alle som opplever at alt håp er ute!

Kristus åpner en dør til nytt håp, ny framtid og full tilgivelse for dem som bekjenner sine synder overfor Gud! Jesus har gjort opp – for oss - på korset! Det er ikke noe mer å legge til.

Jeg husker den gamle presten som fortalte om hvordan han i sine unge år hadde strevd med å fri til henne som senere skulle bli hans kone. Han var grepet av stundens alvor. Han famlet med ordene, stammet og var alt annet enn elegant. Hun gjennomskuet det hele og kom han til unnsetning:

«Roald, det er i orden!» Bekjennelsen var hjelpeløs, men grunnlaget for fellesskap var alt etablert. Han kunne puste lettet ut.

Jeg tror min gamle venner i Gidole hadde skjønt det. En kristenleders selvforståelse er å være sendt av Gud for å forkynne et budskap om glede, frelse og håp til mennesker selv når alt håp er ute! La oss finne frem trommene, folkens!

Hans Aage Gravaas er daglig leder i Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME)