En kanal for nazistisk og antijødisk propaganda?
114 norske aviser kom ut gjennom hele krigen. Den kristne avisen Samleren var en av dem.
Samleren var Norges første kristelige avis. Den startet opp i 1885 i Mandal. I 1922 ble den kjøpt opp av Indremisjonen i Vest-Agder.
Avisen hadde over 8.000 abonnenter den gang. Samleren var et misjonsblad, en nyhetsavis og annonseorgan. Avisen gikk inn i 1960.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
114 norske aviser kom ut gjennom hele krigen. Samleren var en av dem.
Bjørn Westlie skriver i sin bok Det store jødehatet, propaganda og presse under okkupasjonen (2019) at mange store aviser tok inn artikler fra NAT (Norsk Artikkeltjeneste) med grov sjikane av jøder.
Hva så med den kristelige avisen Samleren i Mandal?
Jeg har undersøkt de fem årgangene av avisen. Min far, Knut Høyland, var redaktør de fire siste årene av krigen. Hva fant jeg?
1. Redaktør og teolog Josef Norborg kom i avisens ledere i 1939 med skarp kritikk av Hitler og hans aksjoner mot jødene. Han var klar og tydelig i sin motstand mot det nye regimet.
Han avviste nazistenes rasetenkning og hentet i mai og september 1940 inn stoff om et nytt tysk nytestamente der Jesus blir gjort til arier, født i Galilea, ikke i Betlehem, ikke jøde. Tidsskriftet «Junge Kirche» blir referert.
Det avviser denne nye boka: «En antijødisk tendens. Et rent arisk kristendomsbilde. Fremstillingen skal bringes i overensstemmelse med den nye tyske livsanskuelse.»
Redaktør Norborg fikk kraftig korreks av myndighetene. «Artikkelen ble meget unådig opptatt!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
2. NAT-artikler i Samleren? Nei! Jeg lette grundig, men fant ingen. (Jøder kalt asiatiske udyr, morderpakk, jødeuhyrer, jødeklo, finansjøder m.m.)
NAT skriver selv i en rapport våren 1941 at de har ganske god kontroll over avisene. Bare unntaksvis saboterer de byrået helt. Samleren var altså et slikt unntak. Hvorfor ble den ikke da truet med stopp?
Var innholdet så lite i overensstemmelse med den kristelige avisens program at til og med NAT forsto at det ikke ville være naturlig å trykke det jødefiendtlige stoffet der?
3. Selvfølgelig fantes det negative karakteristikker av jøder, for eksempel i Hitlers taler som avisen måtte ta inn. Jøder kunne heller ikke direkte forsvares i spaltene.
Det hadde betydd stopp og arrestasjon. Trolig var det få nordmenn som kjente jøder personlig.
Marte Michelet skriver i boka Hva visste hjemmefronten i 2018: «Jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptisk eller rent ut fiendtlig til.» Gjaldt det også kristenfolket på Sørlandet?
Sitater fra nasjonalsanger i hvert nummer minnet leserne om situasjonen.
Hva prøvde avisen å mobilisere for å hente inn motgift mot den nazistiske påvirkningen? Små oppslag under overskriften Nordmenns ord. Norge, var populære.
Sitater fra nasjonalsanger i hvert nummer minnet leserne om situasjonen. Forfedrene våre hadde også deltatt i kamp for fedrelandet og for å bevare frihet og selvstendighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vers av forfattere som Per Sivle, Ivar Aasen, Anders Hovden, Bjørnson, Garborg.
Knut Høyland forteller i 1994: Tyskerne likte ikke de versene, men vi hevdet at de var skrevet før vår tid, og at Hitler i en tale nylig hadde sagt at det folk som ikke ville kjempe for sin frihet, ikke var verdig å eie et selvstendig land. Ett eksempel:
Vi vil oss et land som er frelst og fritt og ikke sin frihet må borge. Vi vil oss et land som er mitt og ditt, og dette vårt land heter Norge. Og har vi ikke det land ennu, så skal vi vinne det, jeg og du. (Per Sivle)
Redaktøren som brått blir borte : Josef Norborg fratrer 21. juli 1941. Hvorfor? Hans familie fikk aldri høre grunnen. Jeg lette etter svar på nettet.
En tysk kilde fra 1941: Han var arrestert fordi han ble anklaget for å ha antydet at Hitler kunne være Dyret i Åpenbaringen! Kanskje på grunn av en gjengivelse noen uker før av en tale av rektor ved St. Svithun skole i Stavanger der Johannes evangelium kapittel 6, vers 66 blir nevnt?
I den norsk-amerikanske avisen Nordisk Tidende i november 1941 fant jeg svaret: Josef Norborg var arrestert av Gestapo, fradømt sin stilling og ilagt 2000 kroner i mulkt.
Han tapte stillingen, men beholdt livet. Anklagen kunne altså ikke bevises. Flyktet senere til Sverige med familien.
Knut Høyland overtar som redaktør . Han var ikke teolog, men ansatt som forretningsfører i 1939 med bakgrunn som bokholder, selger og dekoratør. Nå ser han den vanskelige jobben som en utfordring, et kall.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvordan vurderte nazimyndighetene de norske avisene? Pressedirektoratet sender i juli 1942 en rapport til rikskommisjonens avdeling for pressespørsmål.
Avisene blir karakterisert ut fra sitt forhold til NS og den nye tid. Følgende kategorier: NS i ulike former og grader. Loyale. Motvillige. Jøssingaviser.
På Riksarkivet i Oslo fant jeg listen: 53 NS-aviser, 37 loyale, 36 motvillige og 23 jøssingaviser. Samleren var jøssingavis. Altså ikke sett på som lydig og lojal, heller ikke «motvillig» som mandalsavisen Lindesnes.
1. september 1942 til mai 1945 . Jeg var spent på hva jeg ville finne i avisens spalter i disse årene. Det skjedde jo så mye både i sivil og militær motstand.
Jødenes skjebne ble også beseglet. Men jeg ble skuffet. Papirmangel førte til at avisens styre så seg nødt til å kutte ut nyhetsstoffet.
Det var den kristelige forkynnelsen som var avisens oppgave, og annonsene var viktige for økonomien.
Nå ble den nærmest et utvidet menighetsblad. Men det ble ikke stoppet av myndighetene, selv om det var en jøssingavis. Hvorfor?
Hadde skribentene trukket sosialetiske konsekvenser av Bibelens ord, ville avisen blitt stanset.
Professor emeritus i systematisk teologi Torleiv Austad ga meg forklaringen: NS hadde som politikk at en ikke skulle gripe inn i den religiøse virksomheten så lenge den ikke blandet seg inn i den politiske og militære situasjonen i landet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ble altså det oppbyggelige stoffet i Samleren betraktet som så «ufarlig» at det kunne godtas av NS? Jeg tror det er nærliggende med en slik konklusjon.
Hadde skribentene trukket sosialetiske konsekvenser av Bibelens ord, ville avisen blitt stanset.
Fredsdagene er det jubel og takk i Samlerens spalter. Avisens styreformann, grosserer Knut Flottorp, skriver 9. mai 1945 om den daglige kampen under okkupasjonen.
«Hvert nummer var en risiko, redaktøren ble stadig innkalt og kritisert. Det ble forlangt mye inn i avisen, men vi nektet.» Knut Høyland formulerte det slik noen år senere: «Det var som daglig å leve på en vulkan.
Retningslinjene var stramme, men en kunne aldri vite hvordan tyskerne eller NS tolket dem. Dette skapte mange kriser helt til frigjøringen.»
Oppsummering: Samleren måtte ta inn stoff fra tyskerne og NS. Det var selvfølgelig propaganda. De jødefiendtlige NAT-artiklene ble aldri trykket. Spaltene ble fylt med Bibelord og andakter.
Motgift mot nazistisk tankegods? Åndskamp. Kalt jøssingavis av Presseinstituttet. Kuttet nyhetsstoff fra 1. september 1942. Trolig bedømt av NS som «ufarlig».
Kunne en vente mer av Samleren? Jeg mener avisen må bedømmes ut fra sin tid og sin sammenheng, ikke ut fra våre kunnskaper og holdninger mer enn 75 år etter krigens slutt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hva gjorde forresten Den norske kirke? Den formulerte i november 1942 et brev til Quisling med kritikk av arrestasjonen av de mannlige jødene.
Brevet ble lest opp i kirkene i desember. Det var klart og godt, men kom for sent. Skipet Donau dro 26. november fra Oslo til Tyskland med 529 jødiske menn, kvinner og barn.
Til tilintetgjørelsesleire. Bare noen få kom tilbake. Hvorfor reagerte ikke kirken tidligere? Marte Michelets bok åpner for en viktig diskusjon.
(Kort utdrag fra artikkel i Egde nr. 1 2021, Agder Historielag)
