En død rotte i Da Nang

Myndighetene har en sterk mistanke om at smitten var kommet via obskure reisende – fra Kina. 


Ved fotgjengerovergangen i en av sidegatene som munner ut i den travle strandgaten med navnet Vo Nguyen Giap i Da Nang lå en grånet rotte. For hver gang jeg skulle over, måtte jeg passere rotteliket.

Dette skjedde naturligvis ganske ofte, ettersom jeg morgen og kveld hadde som oppgave å kjøpe brød og vann.

Nybakt brød fikk jeg tak i fra den vesle bakerforretningen med det stolte navnet Bordeaux Bakery som ligger et par kvartaler unna.

Med brødpose i hånden forserte jeg hver gang rotteliket på noe jeg mente var betryggende avstand. Øvelsen besto i et lite hopp fra fortauet ned på gatelegemet, som i Vietnam ofte befinner seg tretti centimeter lavere enn fortauet.

Den brødkjøpende tilværelsen ligger fire og en halv måned tilbake i tid. I noen uker hadde jeg i ettermiddagstimene sittet mer eller mindre permanent ved TV-skjermen på hotellrommet.

Med dette som base hadde jeg sett en verden i forvandling fra dag til dag. Merkelige medieskikkelser i BBC og CNN hadde regelmessig bidratt til utviklingen av global panikkstemning, først og fremst representert ved Aaron Heslehurst i BBC, løpende som en travel rotte - og komisk fektende i firsprang fra stol til stol i sitt fjernsynsstudio, iført en dressjakke som truet med å revne under påkjenningen.

Vel kan både han og kollegene i USA og Norge, Kina og Italia ha hatt god grunn til panikk. Dette bekreftes til overmål hver eneste dag nå, fem måneder etter­ min hjemkomst fra Vietnam. Og ­rotteanalogien dukker opp til ­stadighet.

Når rottene dør, kan pesten være et faktum. Jeg må medgi at det streifet meg, siden jeg for mange år siden grøssende leste bokklubbversjonen av «La Peste», et mesterverk skrevet av fransk-algireren Albert Camus i 1947. Og sannelig er det betegnende for temaet at hans arbeid med boken sammenfalt nokså nært i tid med det nasjonalsosialistiske dødsspillet i verden.

Dagens dødsspill er av en annen art. Og det kan være tilfeldig at det utløstes i Wuhan, et moderne senter i vår tids fremste variant av totalitarisme: Kina. Men dødsdansen fra dag til dag og fra land til land har fellestrekk, når media gjengir den i såkalt tørre tall. Krigen mot corona beskrives hele tiden med tall og oversikt over antall falne og sårede.

Selvfølgelig skal det også nå «skytes med skarpt», som slagskipet Blücher ble gjenstand for under forrige krig. De land som involveres i den nye krigen, har også truffet valg om å bekjempe­ fienden med harde midler. Det koster enormt mye, men ­innsatsen er nødvendig.

I ynkelig beskjedenhet ser jeg for øvrig ut til å ha vunnet en personlig liten krig mot et virus jeg ikke vet hva er. Nedsyltet i forkjølelse levde jeg i hjemme-isolat i en uke, men kom heldigvis raskt inn på bedringens vei. Ingen vet hva slags virus jeg egentlig var rammet av, fordi ingen hadde tid til å teste det ut. Og det samme kan det være.

Den trafikkdrepte rotten på en sidegate i Da Nang ligger der kanskje ennå – på sin side. Vietnam står seg bra mot fienden som landet også tidligere har gjort.

I dette fjerne landet så nær Kina har et titalls pasienter dødd av coronaviruset, og samtlige i Da Nang. Myndighetene har en sterk mistanke om at smitten var kommet via obskure reisende – fra Kina.

Albert Camus avsluttet sin bok med at «den dagen kanskje ville komme da pesten, til ulykke og til advarsel for menneskene, igjen vekket sine rotter og sendte dem ut for å dø i en lykkelig by».