En bok som viser hvor viktig det er å jobbe seriøst med de store spørsmål

Boken Lahlum har skrevet drar oss ikke bare inn i en stadig mer tilspisset situasjon, men i hvordan noen - kanskje mange - tenker om livsspørsmålene.

Skal det gis pris til årets mest originale bok, er Hans Olav Lahlums Oppdraget avgjort i finaleheatet. En kort innledning følges av en stadig mer intens handling på over drøyt to timer.

Skjønt handling? Det meste er samtale - om tro og tvil, moral og dilemmaer. Og som mye fra Lahlum, med stadige overraskelser og dobbelt bunn.

En ung motstandskvinne skal i 1943 kjøre en mann til grensen. Som omslaget viser, blir bilen forfulgt og ikke bare av andre biler. Oppdraget stiller hundrevis av liv i fare.

En idealistisk kristen sjåfør møter en passasjers «tidvis kyniske realisme», som det heter i forlagets presentasjon. Resultatet er en sveip innom store spørsmål av interesse uansett livssyn.

Man trenger ikke være kristen for å la seg fascinere av en kristen hovedpersons tanker og svar på spørsmål – og hennes motspørsmål. Kanskje burde jeg stanset omtalen der. Og du trenger ikke lese lenger. Les uansett boken.

Samtidig slår det meg hvor spennende det hadde vært om en logiker som Lahlum hadde lest seg opp på religionsfilosofi, teologi eller seriøst kristent trosforvar. Det tjener ham likevel til ære at han ikke har falt for fristelsen til faglige finurligheter.

Han unngår klisjéer og flinke svar som namedropper store tenkere. I stedet får vi ganske så realistiske hverdagssamtaler, selv om man altså ikke skal ha lest mye faglitteratur for iblant å vri seg litt i lenestolen.

Som når sjåføren sier «Jeg tror at min kristne tro sikrer meg et evig liv hvis jeg skulle dø i dag». Her blir det nok i overkant mye et utenfraperspektiv, et moderne fokus på «troen» fremforinnholdet i troen.

Det er nok ikke bare i 1943 at mange kristne heller ville sagt «Jeg tror Jesus gir meg evig liv hvis jeg skulle dø i dag, selv om jeg ikke fortjener det».

Tilsvarende gjelder for Det ondes problem og spørsmål som Gud kan skape et så stort fjell at han ikke kan løfte det. Likevel er det interessant å se hvordan Lahlum lar en kristen som ikke har hørt om «Det ondes problem» svare på spørsmål om Gud og «krigens redsler og lidelse».

Problemet går inn på henne, men hun velger å holde fast på at Gud vil ende historie godt. Hun sjarmerer når hun vedgår at «Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har heller aldri trodd så høyt om min intelligens at jeg forventet å forstå alt i verden».

Hva så med fjellet? Hun forstår at spørsmålet er humoristisk ment, men det overrasker ikke at hun tenker Gud ikke kan være allmektig om han ikke kan løfte alle slags fjell eller ikke kan skape fjell han ikke kan løfte.

Hun trøster seg med at Gud likevel kan gjøre begge deler for «Guds eksistens og kraft overgår vår menneskelige forstand».

Det er heller ingen overraskelse at passasjeren ikke er bare fornøyd med svaret. En realist og kyniker faller ikke for det selvmotsigende eller svevende. Han ønsker klarhet, ikke feelgood.

Kanskje hadde han fått mer svar på tiltale om sjåføren hadde en annen bakgrunn? Kanskje enda mer utfordrende motspørsmål fra en lærerstudent så interessert i Undset at hun hadde lest hennes artikler, samtidsromaner eller Chesterton-oversettelser?

Så mye at hun hadde fått høre om C.S. Lewis’ «The Problem of Pain» fra 1940? Eller lest Ronald Fangen som ledet Forfatterforeningen og var første norske forfatter nazistene fengslet?

Eller - mindre litterært - Arne FjellbusDen kristne tro: fremstillet for gymnasiaster, fra 1935, der det forklares at «Det går for eksempel ikke an å si når det utbryter en krig, at den kommer etter Guds vilje. Nei, den kommer av menneskets syndige vilje» (side 38).

Nå er ikke poenget at alt i slike bøker holder mål, men det hadde vært spennende å forholde seg til hva en kristen kunne ha lest.

Hva om hun hadde svart at heller ikke store fjell taler mot en allmektig Gud? Like lite som spørsmålet om Gud kan lage en firkantet sirkel, slik C.S. Lewis viser boken om lidelsens problem. Eller gi oss fri vilje og samtidig ta bort alle negative konsekvenser av våre valg.

For selv en allmektig Gud kan ikke skape noe som ikke kan eksistere. Hvis «allmektig» betyr å kunne gjøre noe logisk umulig, kan Gud eksistere selv om han er motbevist.

At Lahlum kunne ha skrevet en annen bok, betyr ikke at samtalene er dårlige. Antagelig tenkte mange slik i 1943. Antagelig tenker mange kristne fortsatt slik. Lahlum forteller da også i etterordet at mye bygger samtaler med kristne.

Boken Lahlum har skrevet drar oss ikke bare inn i en stadig mer tilspisset situasjon, men i hvordan noen - kanskje mange - tenker om livsspørsmålene.

Og viser hvor eksistensielt viktig det er å arbeide seriøst med dem, enten man er leser eller forfatter, det er krig eller fred, man er kristen eller ikke.