En bjørnetjeneste
«Vær forsiktig! Du burde ikke ytre deg slik på Facebook, mennesker har opplevd overgrep fra kirken tidligere!»
Dette var tilbakemeldingen jeg fikk etter å ha lagt ut en twitter-melding (som også kommer på Facebook) om at mennesket er syndere og er i opprør mot Gud, mens den troende er i opprør med seg selv, mot verden og mot djevelen.
Dette er ikke uvanlige eller unaturlige tilbakemeldinger og jeg har stor forståelse for bekymringen i den grad at det har vært, og fremdeles forekommer, overgrep og misbruk av bibelens budskap. Men det burde ikke stoppe at vi vitner om det vi tror og har fått del i.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De samme tendensene ser vi når vi leser om Tony Miano som ble fengslet for å forkynne fra Bibelen. Vi kan kjenne igjen at det utfordrer oss og er ubehaglig med gateevangelisering, men hvor viktig er ikke dette? Er det ånden som taler og sier det er ubehaglig eller er det ikke kjødet?
I en preken om ekteskapet sier Timothy Keller at det er mulig å elske mennesker uten å like dem. Og dette er noe vi som kristne burde være flinkere på.
Å elske noen er ikke bygget på følelser, men valg og prioriteringer. Dersom man mener det er viktigere å ikke støte, fornærme eller skape ubehag hos vår neste enn det er å vitne om Jesus, så er det ikke bra.
Jeg mener at for en hver troende som tror på Jesus Kristus som frelser og Herre og som vet at det er to utganger på livet så er det å dele evangeliet av en så stor viktighet at man ikke kommer utenom det.
Som kristne skal vi ha øynene rettet mot Herren og ha vår glede i Ham. Likevel tar jeg meg selv i flere ganger å være alt for opptatt av kulturen. Vi er så opptatt av hvordan vi skal kle oss, hva vi hører på av musikk. Vi ser gjerne alle de nyeste filmene, vi spiser på de kuleste resturantene og drikker den dyreste koppen med «Iced skinny flavoured latte» fra Starbucks. Vi drar til trendsteder og dersom vi ikke får oppleve en sommer minimum to timer med fly unna Norge, så er det en mislykket sommer.
Så av og til hender det at vi kommer ut for spørsmålet: «Hvorfor tror du på Gud? eller «Hvorfor går du i kirken?»
Ikke bare er det de ikke-troende som kommer til oss og spør, men de får heller ikke svar. De får (så godt som aldri) høre de gode nyhetene. For en sorg! Innimellom all selvopptatthet og selvrealisering så får vi muligheten til å dele og forkynne, men selv da gjør stiller vi opp med et minimum av hva vi føler vi kan si uten å få dårlig samvittighet.
Som kristne er vi kalt til å forkynne. Bildet i NT med sammenligningen mellom brud/brudgom og den troende/kristus er rikt og tydelig. Og på samme måte som to som elsker hverandre og gifter seg og stolt erklærer at de har er ektefolk og viser fram sin giftering, slik skulle vi også stolt erklære og fortelle at vi er gifte med Kristus. Ikke bare det, men du har fått gaven evig liv i bryllupspresang. Og den var gratis og for alle!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvorfor deler vi ikke dette? Er vi redde? Redde for hva? Er det menneskefrykt?
Vi er så oppdratt i det postmoderne samfunn, der alle har sin sannhet og det som er rett for deg er ikke rett for meg, at vi feilaktig tror at å ikke fortelle om himmel og helvete, men bare vise at vi er gode mennesker med livet vi lever skal på en eller annen måte tiltrekke seg mennesker og at folk skal bli kristne rundt oss.
Slik er det altså ikke, og NT er full av formaninger om at ord og gjerning må gå hånd i hånd. Jesus sier at «ingen kommer til Faderen uten gjennom meg!» (Joh 14,6). Og Paulus sier at «troen på Kristus kommer at forkynnelsen, men hvem kommer til tro uten at noen forkynner?» (Rom 10,17).
Så kommer vi til kanskje den mest vanlige av alle unnskyldninger: «Det er ikke mitt kall å forkynne. Jeg lever mitt liv også lever du ditt». Paulus sier at dersom du har fått del i verdens største gave, du er født på ny, du er et nytt menneske, du er elsket av skaperen av alle ting, så klarer du ikke tie! Du må fortelle og vitne. Vi må ikke være så opptatt av å blidgjøre og behage mennesker at vi glemmer å elske dem!
Du trenger ikke like en person for å gi ham evangeliet. Vi var selv uten kunnskap om Gud, men er uten å fortjene det blitt arving og ambassadør for Kristus og det minste i kan gjøre er å gi vår neste den samme sjansen. Så er det Gud som skaper og gir tro og ikke vårt ansvar, men Gud har gjort seg avhengig av at vi tjener med handling og vitner med ord. Vår neste fortjener kanskje ikke å høre evangeliet. Men husk: Det gjorde ikke du heller!
Å fortelle dem om Faderen som gav opp sin sønn, om Sønnen som gav opp sitt liv, om Ånden som blir gitt til den som tror at han fortjener døden, men fordi han er elsket blir gitt livet - det er kjærlighet. Å glemme sin menneskefrykt for å elske mennesker og dele den største av alle gaver!
Dersom vi ikke deler fordi vi ikke vil støte eller fornærme, så gjør vi mennesker i beste fall en bjørnetjeneste. For som Peter og Johannes sier til rådet i Apostlenes gjerninger 4,20: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
Evangelisering Andreas Rasmussen Metodist og teologistudent
