En annerledes fortelling om identitet

Jeg tror ikke en ny runde der konservative og liberale hiver seg over tastaturene og får anerkjennende nikk fra sine meningsfeller og mot-innlegg fra sine meningsmotstandere, er debatten vi først og fremst trenger.

Terje Hegertuns nye bok «Det trofaste samlivet» har fått mye spalteplass i kristne aviser de siste dagene.

Jeg håper vi kan ta med oss fra denne debatten det som virker å være noe av Hegertuns hjerte her – kvalitetene Bibelen løfter frem for at et samliv skal være trygt og godt.

Så vil Hegertuns åpning for homofilt samlevende også sikkert føre til mer debatt, men vil den føre til en debatt vi trenger?

Dersom debatten nok en gang blir en debatt om rett lære, er mitt svar nei. For mange frikirkelige sammenhenger er dette et – i alle fall foreløpig – avklart lærespørsmål.

Jeg tror ikke en ny runde der konservative og liberale hiver seg over tastaturene og får anerkjennende nikk fra sine meningsfeller og mot-innlegg fra sine meningsmotstandere er debatten vi først og fremst trenger.

En samtale frikirkelige som står for et klassisk syn på samliv derimot trenger, er en samtale om hvordan rett lære også skal se ut i rett livsførsel – i livet som enkeltmennesker og som kirke – og hvordan dette kommuniseres.

Hvordan snakker vi om forholdet mellom seksualitet og identitet? Hva er vi, som kirke, kalt til å være for hverandre?

Hva tilbyr vi, som kirke, dem vi ut fra vår forståelse av Bibelen mener ikke skal leve ut sin seksualitet? Øystein Gjerme sier angående kirkens møte med homofile:

«Utfordringen er hvordan vi både skal klare å stå fast på ekteskapet mellom mann og kvinne, og samtidig ha en varm og inkluderende holdning ovenfor mennesker som har homofil legning».

Vår menneskelighet, selvfølelse og verdi har ikke en nødvendig sammenheng med å være romantisk eller seksuelt aktiv.

Denne utfordringen er betydelig, og for oss frikirkelige må en erkjennelse av at vi ikke har håndtert denne utfordringen godt nok være en del av inngangen vår til den.

Behovet for denne samtalen blir også tydelig i Marit Landrøs innlegg i Korsets Seier når hun om mennesker med homofile følelser i menigheten skriver:

«Skal de fortrenge, underkue disse følelsene ved å definere dem som syndige og ulovlige, slik at de – i alle fall i offentligheten – lever et straight liv, som enslig?

Eller skal vi som kirke la disse kunne leve som de menneskene de faktisk er, åpent og frimodig, og etter de levereglene som Bibelen angir?»

Spørsmålet er stilt på en slik måte at det er umulig å svare noe annet enn at «eller»-alternativet er det beste, og sunneste. Men er premissene for spørsmålet riktig?

Er dette de eneste alternativene? Har ikke også Bibelen noe å si oss om hvem vi mennesker faktisk er?

Jeg tror det. Jeg tror også Bibelen forteller oss noe om hva vi som kirke skal være og tilby alle mennesker som er i og rundt våre fellesskap, og hvilke behov vi er kalt til å møte. Og at vi i stor grad har sviktet i dette.

For noen år siden hadde vi i Misjonssalen besøk av den britiske pastoren, teologen og forfatteren Sam Allberry.

Han ble tidlig i ungdomsårene klar over at han hadde homofile følelser, og har ikke opplevd at dette har forandret seg.

Likevel ble han etter hvert kristen, og har blitt en tydelig – men samtidig annerledes – stemme for et klassisk syn på samliv og seksualitet.

En av de nyttigste inputene fra Allberry for meg er at han avslører at vi har kjøpt kulturens tette kobling mellom seksualitet og identitet mer enn vi kanskje er klar over.

Han viser til Jesus som «the most fully human and complete person who ever lived». Jesus, som det fullkomne menneske, viser oss hva det vil si å være menneske.

Dersom vi sier – eller lever som om – det å være i et romantisk forhold er nødvendig for å leve et «helt» liv, sier vi at Jesus ikke var fullt menneskelig, sier han.

Poenget hans er å si at vår menneskelighet, selvfølelse og verdi ikke har en nødvendig sammenheng med å være romantisk eller seksuelt aktiv.

Dette perspektivet kan fort drukne i debatten slik den er og har vært, men dette perspektivet gjør det kanskje lettere å unngå at både homofile og single i menighetene generelt føler seg stakkarsliggjort.

Et annet perspektiv som Allberry også bringer inn, er at ingen mennesker – uansett om de seksuelle følelsene er heterofile eller homofile – har en «ren» seksualitet.

Bibelen (og erfaringen) forteller oss at vi alle er syndere, og vår seksualitet er ikke noe unntak her. Og dette er viktig – og underkommunisert både i debatten og i hvordan vi frikirkelige ofte har snakket om tematikken.

Dette fører til at homofile følelser kan oppleves som «ekstra syndige» i frikirkelig sammenheng.

Som Allberry skriver i sin bok Is God Anti-Gay? (2013):

«All of us experience fallen sexual desires…What marks us out as Christian is not that we don’t experience such things, but how we respond to them» (s. 43).

Allberry forteller at det som tiltrakk ham med Jesus var at han sa det samme til alle mennesker:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk 9,23).

I boken sin skriver han: «the gospel demands everything of all of us. If someone thinks the gospel has somehow slotted into their life quite easily, without causing any major adjustmens to their lifestyle or aspirations, it is likely thet they have not really started following Jesus at all» (s.12).

Jesu radikale budskap er altså det samme til alle. Vend om og tro evangeliet. Og dette utfordrer alle. Men så er det også ved fornekte oss selv at vi finner oss selv.

Det er i samfunnet med Jesus, i Ham, at vi finner oss selv. Det er i Kristus vi finner ut hvem «vi faktisk er».

Alt det Allberry står for og sier er rotfestet i et bilde av en Gud som har skapt oss og ønsker det beste for oss.

En Gud som elsker oss og vil gi oss det vi trenger. I dette ønsker Gud også å bruke oss – kirken.

Da Allberry var her i Misjonssalen utfordret han oss på at kirken i Bibelen omtales som Kristi kropp og som Guds familie. Disse bildene sier oss noe om hva kirken faktisk er, og forteller oss hvordan kirken skal fungere.

Fra eget liv fortalte han om hvordan familier og medkristne hadde vært radikalt gjestfrie, hvordan mennesker hadde åpnet både sine hjem og sine liv for ham og hvordan han i det kristne fellesskapet hadde funnet nærhet og kjærlighet i ekte, dype vennskapsrelasjoner.

Han utfordret oss, og sa at dette har Jesus lovet – og kirken skal være svaret. Utgangspunktet var fra Jesu ord i Markus 9, 29-30:

«Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv.»

I den tiden som nå er. Nå. Allberry mener altså at kirken er – eller skal være – oppfyllelsen av dette løftet, og at han selv har opplevd det slik.

For at det skal skje også hos oss må kirken være noe mer enn et møtepunkt søndag formiddag med litt tørrprat over kaffekoppen etterpå.

For at det skal skje må kirken være mer enn et meningsfellesskap. For at det skal skje må vi, må jeg, fornekte meg selv og følge etter Jesus.

Jeg må åpne mitt hjem og mitt liv for andre mennesker, for dem som er min familie og som er medlemmer på den samme kroppen som jeg er et lem på.

I sin leder i Korsets Seier i forbindelse med Hegertuns bokutgivelse skriver Karl Andreas Jahr:

«Om ikke et standpunkt tåler innvendinger, så bør man spørre seg om man i virkeligheten har en god sak.» Dette er et godt poeng.

Ortodoksi er det religionsvitenskapelige begrepet for rettroenhet. Og ortodoksi er viktig.

Likevel er ortodoksi paret med et annet begrep, som er like viktig: ortopraksi, ordet for «rett handling». Debatten som har gått de siste årene har i stor grad handlet om det første. Og jeg mener Bibelen er klar, og at vi som står for et klassisk syn har en god sak (og viktigere, en god Gud).

Det som vil vise at vi har en god sak er derimot ortopraksien. I dette tror jeg vi, i betydning frikirkeligheten, må erkjenne at vi har en vei å gå.

For det er ved å finne oss selv i Kristus, ved å «bli det vi er» og er kalt til å være som fellesskap at vår gode sak vil synliggjøres på en kraftfull måte. Sam Allberry fortalte oss at han har sett det, opplevd det.

Jeg håper vi får se det også i Misjonssalen, og i de andre frikirkene her i Norge.