En annen frelseslære

Frelsen er en person - Jesus - som eksisterer uavhengig av og utenfor oss alle.

Hver tid og kultur har sine frelseslærer. Ikke nødvendigvis i teologisk betydning, med formulerte religiøse påstander. Men på andre måter - eksistensielle eller psykologiske. Som reformatoren Martin Luther skriver i sin utleggelse av det første budet:

«En Gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en Gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. (...) Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din Gud.»

Med denne definisjonen av «gud» blir kandidatene mange. Til de mest tidløse hører penger, sex og makt. Eller for å utvide assosiasjonsbredden: konsum, nytelse og popularitet. Det er ikke for ingen ting at dette trekløveret gjennom hele kirkens historie har blitt betraktet som de farligste av alle fristelser.

Ingen ting tyder på at dette skulle være mindre sant i vår tid sammenlignet med tidligere. Men spørsmålet er likevel om det ikke har dukket opp en ny kandidat til frelseslære på den postmoderne stjernehimmelen. Jeg tenker på det tilbakevendende snakket om selv-definering.

Å mene at man har retten til å definere seg selv trenger ikke alltid være galt. I hvert fall ikke om alternativet er at noen mindre kyndige skal uttale seg i spørsmålet. Minoriteter har til alle tider opplevd at presset mot gruppen deres har gitt seg uttrykk i at mennesker som ikke har satt seg inn i situasjonen deres kommer med påstander om hvordan de burde være, tenke og opptre.

I dag kan man antakelig si at pendelen har svingt i motsatt retning. Nå er det i stedet individets eget omdømme som trumfer alle andre perspektiver. Hver og en forventes å skulle definere både seg selv og sin tilværelse i stort. Hver og en er sin egen sannhet. Og ressursene til den enkeltes forløsning finnes, ikke hos Gud eller noen annen faktor utenfor oss - men på vår egen innside.

Et av de mest ekstreme uttrykkene for dette er det konstruktivistiske synet på kjønn, som vil få oss til å tro at vi kan definere vå regen kjønnsidentitet - om vi er han, hun eller hen - uten hensyn til for eksempel medisinsk eller psykologisk ekspertise. Ofte etterfulgt av overbevisningen at om vi bare får lov til å fullføre denne selv-defineringen, kommer alle våre problemer til å løse seg.

Men spørsmålet er betydelig større enn som så. Sann frihet, sann selvrealisering og - ja - sann frelse forutsettes påfallende ofte å skulle finnes gjennom individualismens evangelium. Dette trenger i og for seg ikke være noen nyhet. Snarere er det en direkte konsekvens av den menneskelige arvesynden.

Som det så konsist formuleres av Anton LaVey, den moderne satanismens grunnlegger: «Si til ditt eget hjerte: Jeg er min egen frelser.» Sjelden har likevel denne læren blitt forkynt så allment og åpent som i vår tid og kultur.

Og det som verre er: Den forkynnes til og med i den kristne kirken. Ikke nødvendigvis med samme ord og begrep, men gjennom en glidning i våre betoninger. På mange av våre prekestoler har det robuste budskapet om en menneskelighet som trenger en frelser glidd over i et budskap om at Gud finnes for å hjelpe oss i vår egen selvrealisering.

I stedet for en korsfestet Messias, hvis død og oppstandelse vi er helt og holdent avhengige av, kan vi få høre at vi mer enn noe annet må elske oss selv - og at evangeliet kan sammenfattes med utsagnet «du vet vel om at du er verdifull».

Når vi så skal snakke om Gud, tenderer vi til å gjøre det med begreper fra ulike «gudsbilder»; noe som lett kan oppfattes som at Gud defineres av oss, snarere enn av den åpenbaring (utenfor oss!) som er gitt i Guds ord.

Derfor må vi være oppmerksomme på disse og lignende utglidninger. Ikke fordi vår teologi må være perfekt. Men fordi løsningen på våre eksistensielle problemer aldri kan være å fokusere på oss selv. Frelsen er en person - Jesus - som eksisterer uavhengig av og utenfor oss alle.

«Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din Gud», skrev Luther. Hvilken tragedie om dette troens objekt skulle vise seg å være oss selv!