Embetsstyre eller kirkedemokrati?

I saksframlegget til et av fellesrådene i mitt prosti angående høringsuttalelsen om Ny kirkelig organisering fant jeg følgende avsnitt:

Hovedutvalgets innstilling kan tyde på at ikke alle har helt den samme forståelse av «folkekirke» eller «demokratisk folkekirke». Man aner en «maktkamp» – i hovedsak mellom embetslinjen og rådslinjen – om hvem som skal bestemme i kirken. Her behøves en klargjøring av begrepet «demokratisk folkekirke».

Her settes det ord på noe som jeg ofte opplever som et uuttalt, men underliggende premiss i mye av debatten om kirkelig organisering. En slags mistankens hermeneutikk om at prestene primært ønsker en prestestyrt kirke som i den gamle embetsmannsstaten og er mot demokrati i kirken. Det fine med at det blir satt ord på slike fordommer er jo at da går det an å debattere dem i åpent lende og jeg vil derfor dele med avisens lesere det jeg har skrevet som mitt innspill til debatten i dette fellesrådet:

Det å framstille uenigheten i Müller-Nilsen-utvalget som en uenighet mellom embetslinjen og rådslinjen (og implisitt mellom embetsmannsstyre og demokrati) blir helt feil og tilslørende fordi det største problemet med dagens organisering av Den norske kirke er jo nettopp er det at vi ikke har en sammenhengende rådslinje i kirka. Eller rettere sagt: den demokratiske rådslinja i kirka er svært kort: Rådslinja går bare fra kirkeråd til bispedømmeråd og så stopper den der, fordi vi har 350 fellesråd som er så selvstendige at bispedømmerådet må inngå avtale med hvert enkelt fellesråd om samordning av rutiner for HMS.

Hver enkelt kirkeverge er toppsjef i hver sin organisasjon og kan derfor bare inviteres, ikke innkalles, til felles møter på bispedømmeplan eller landsplan. Om flertallet i Müller-Nilsen utvalget får gjennomslag for sine forslag vil vi riktignok få redusert antallet små enheter, men det grunnleggende problemet med fragmentering vil bestå.

At kirkevergen kaller linja: biskop – prost – prest for embetslinja mener jeg er tendensiøst. Riktignok var dette en gang titler på statlige embetsmenn i et førdemokratisk samfunn, men nå representerer denne linja det demokratisk valgte kirkemøtet og dermed hele trossamfunnet Den norske kirke. Mange av oss vil mene at det at vi har ei slik sammenhengende linje som binder hele trossamfunnet sammen til en enhet fortsatt er viktig.

Uansett hvilket av forslagene fra de ulike fraksjonene i Müller-Nielsen som eventuelt blir vedtatt, er det klart at denne linja vil bli svekket om prestene (og evt prosten) blir underlagt prostifellesrådet og kirkevergen. Så er spørsmålet: går det da an å kompensere for denne fragmenteringen på en eller annen måte. Dette oppfatter jeg som det viktigste anliggendet i modellene fra de ulike mindretallene i utvalget. Men etter min mening er det bare forslaget om at alle ansatte i Den norske kirke skal være knyttet opp til Kirkemøtet (rettssubjektet Den norske kirke) som sin øverste formelle arbeidsgiver som fullt ut vil kompensere for den fragmenteringen som vil følge av at prestene mister (noe av) denne tilknytningen.

Om vi får én arbeidsgiver i hele Den norske kirke, vil det bety at vi kan ha felles verneombud på nasjonalt og regionalt plan for alle ansatte, ikke bare for prestene, slik vi har i dag. Da kan vi ha felles systemer for HMS og konflikthåndtering og man slipper at hvert enkelt fellesråd skal vedta sine egne retningslinjer. Det bør ikke være slik at om man bytter arbeidssted i Den norske kirke så får man plutselig en ny arbeidsgiver og risikerer å finne at det er her er helt andre standarder for dette.

Jeg mener også at det å ha én arbeidsgiver i hele Den norske kirke, vil gjøre det mye lettere å få til gode felles administrative systemer, slik at mer av ressursene kan brukes i utadrettet arbeid. Dette er det lett å eksemplifisere med det gode eksemplet som kirkerådet og bispedømmerådene har gitt oss. Dette var jo tidligere 12 (statlige) organ som hver fungerte som en selvstendig organisasjon (slik fellesrådene gjør i dag).

Riktignok kunne stiftsdirektørene innkalles til styringssamtaler i Kirkedepartementet (så de var litt mindre selvstendige enn dagens kirkeverger), men eller var alt av organisering overlatt til det enkelte bispedømmeråd. Fra 2017 er bispedømmerådene og kirkerådet ikke lenger statlige organ, men fortsatt 12 ulike organ med hvert sitt ansvarsområde i Den norske kirke. Men alle ansatte i disse rådene har én felles arbeidsgiver: rettssubjektet Den norske kirke. Det har ført til at man har kunnet få en felles organisering av økonomiske og administrative funksjoner som har gitt en betydelig innsparing. Ved at disse midlene ble frigjort har mange menigheter fått tilskudd til å kunne ansette diakoner.

Jeg må si at jeg virkelig ønsker meg en sammenhengende rådslinje i Den norske kirke. Konkret ønsker jeg at stiftsdirektøren (på vegne av bispedømmerådet) skal kunne innkalle kirkevergen til styringssamtaler, slik kirkerådets direktør innkaller stiftsdirektøren. Det er jo dette scenarioet som flertallet i Müller-Nilsen-utvalget for all del ønsker å unngå.

Jeg må si at jeg virkelig ønsker meg en sammenhengende rådslinje i Den norske kirke.

Dermed er jeg kommet inn på det som etter min mening er den virkelige motsetningen i Müller-Nilsen-utvalget, nemlig mellom dem som ønsker én demokratisk folkekirke i hele landet og flertallet som ønsker å videreføre den fragmenterte organiseringen som ble valgt på slutten av 1990-tallet da de som tidligere var kommunalt ansatte ble fellesrådsansatte.

Da ble fellesrådene organisert etter modell av kommunene med kirkevergen i rollen som rådmann/kommunedirektør. Dette var et naturlig valg den gangen for å skille denne delen av kirkeorganisasjonen fra den delen som fortsatt var statskirke. Slik gikk det til at kirkevergene ble toppsjefer i mange små lokale kirkelige organisasjoner. Disse hadde KA (Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon som det het den gangen) som sin felles talsmann overfor staten, helt tilsvarende som kommunene har Kommunenes sentralforbund som sin talsmann overfor staten. Nå som Den norske kirke er blitt løst fra staten, er dette etter min mening ikke lenger en god modell om vi skal utvikle en demokratisk folkekirke i hele landet. KA må finne seg en ny rolle (og kanskje slankes?) dersom det blir bare én arbeidsgiver i hele Den norske kirke.

Det er klart at den viktigste motsetningen i Müller-Nilsen utvalget går mellom Martin Enstad (som representerer Den norske kirkes presteforening) og dem som på ulikt vis representerer tenkningen i KA. Men det er tendensiøst å framstille denne motsetningen som motsetning mellom embetslinjen og rådslinjen. Mer nærliggende er det å se det som motsetning mellom en arbeidstakerorganisasjon og en arbeidsgiverorganisasjon.

For Presteforeningen er jo på ingen måte bare opptatt av prestenes arbeidsforhold, tvert om er de overbevist om at én nasjonal kirkelig arbeidsgiver for alle ansatte i Den norske kirke vil gi bedre arbeidsforhold for alle, og jeg vil bli meget overrasket om ikke høringsuttalelsene fra de andre (og dessverre langt svakere organiserte) arbeidstakerorganisasjonene som organiserer kirkelig ansatte ikke kommer til å støtte Martin Enstads mindretallsinnstilling i Müller-Nilsen-utvalget.