Myten om en klassisk kristen ekteskapsforståelse

Min påstand er at kirkens syn på ekteskap og samliv på en rekke områder har vært i en kontinuerlig utvikling fra starten av og frem til nå.

I dagens nummer av Dagen (27.04., red. anm.) har Knut Alfsvåg en kronikk, der han kritiserer de som ønsker å åpne for kirkelig vigsel av samkjønnede par for å ikke ta sine meningsmotstanderes argumenter på alvor. At han, som et ledd i argumentasjonen, fremstiller vigselstilhengernes resonnement på en svært karikert måte får stå for hans regning.

Det jeg imidlertid ønsker å utfordre Alfsvåg på, er måten han tar utgangspunkt i noe han kaller «tradisjonell kristen samlivsetikk». Han hevder den sier at «ekteskap inngås ved et frivillig og forpliktende løfte mellom én mann og én kvinne», og mener «dette er noe alle kristne kirker alltid har stått sammen om». Dette er en historiefremstilling jeg synes det er vanskelig å la stå uimotsagt.

Min påstand er at kirkens syn på ekteskap og samliv på en rekke områder har vært i en kontinuerlig utvikling fra starten av og frem til nå:

1. På apostlenes tid var det ikke uvanlig at velstående menn hadde flere koner. Det er heller ikke enkelt å finne bibelsk belegg for at så ikke fant sted i de tidlige menighetene. Jesus bekrefter til og med skikken med at enker kunne gifte seg med sin svoger, for å ha en forsørger (uten forbehold om at denne var ugift fra før).

2. Ekteskapet som løfte er en relativt ny vinkling. Ekteskapet har hatt et tydeligere preg av å være en handelsavtale, en kontraktsinngåelse. Ofte med økonomisk kompensasjon som en del av bildet. Vi har meg bekjent ingen ekteskapsliturgier bevart fra kirkens første tid, men å tro at begge parter skulle avlegge et selvstendig løfte om å elske og ære hverandre er det lite grunnlag for.

3. Frivillighetsaspektet ved en ekteskapsinngåelse har heller ikke vært en selvsagt del, særlig ikke for bruden. Avtalen ble som regel inngått mellom brudens far og brudgommen eller dennes far. Skifte av eiendom og dannelse av familiekonstellasjoner har ofte stått i fokus. Dette har gjerne hendt, med kirkens velsignelse, i tilfeller der bruden var svært ung. Voldtekter på bryllupsnatten er fortsatt en tragisk virkelighet mange steder i verden, og vi skal neppe veldig langt tilbake i tid før vi fant det også i vårt land under velsignelse fra vår kirke.

En rekke andre endringer, som kvinners inntreden i arbeidslivet, begge parters likeverd, et felles ansvar i barneoppdragelsen, en rett til medbestemmelse i spørsmål som gjelder hele familien, familieplanlegging og en gjensidig rett til å kreve samlivet oppløst der det ikke lenger fungerer, er andre punkt som har kommet til.

En del av endringene har skjedd med kirkens velsignelse, mens enkelte andre har i starten blitt motarbeidet fra kirkelig hold. De fleste kirker vil imidlertid i dag forutsette både gjensidig samtykke, monogami og likeverd som nødvendige verdier i et godt ekteskap.

Kirkens tanker om hva som er et godt samliv er i utvikling, og har alltid vært det. Mange tenker at kjønnspolariteten ikke nødvendigvis må være en del av dette, andre tenker at det må det. Ved samtaler og seriøse diskusjoner kan vi forsøke å forstå hverandres tenkemåter. Utgangspunktet bør imidlertid være en felles forståelse at vi alltid er på en reise der vi forstår stykkevis og delt. Hver generasjon har ansvar for å bygge den kristne samlivsetikken videre, i troskap mot evangeliet, og i åpenhet mot de nye spørsmål som et samfunn i endring stiller oss.