Drømmen om et annerledes kirkemøte
Min drøm er at Kirkemøtet blir et årlig bønnemøte i Nidarosdomen. Et møte som varer en hel uke. Biskopene kan lede det. Alle kirkesamfunn kan bli invitert.
I dag er Kirkemøtet blitt et sted med makt og masse uforståelige papirer. Hvordan kom vi dit? Vi må ha mistet noe på veien, tenker jeg. Jeg vil ha noe helt annet og mye mer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det jeg ser for meg er en uke hvert år i Trondheim og i Nidarosdomen der kirken samles til bønn og sang.
Det jeg ser for meg er en uke hvert år i Trondheim og i Nidarosdomen der kirken samles til bønn og sang.
Gud til ære, og mennesker til gagn.
Ingen andre papirer enn bibler, bønnebøker, noter og et program.
Det kan være ulike typer bønn: Tidebønn, fri bønn, leste bønner, felles bønner og forbønn. Det kan være vitnesbyrd og lesninger.
Det kan være korsang. Kor kan inviteres til å synge tidebønner, salmer og annet. Det kan framføres store korverk og gjerne kirkespill for barn.
Ikke politisk makt, men kraften som er i bønn til Gud! Som da profeten Elia ba til Gud og det kom ild fra himmelen så selv stenene i bålet der brant opp! Den kraften må vi søke. Ikke for å brenne opp stener, men for å vekke de levende stenene som er Kirken – og sette dem i brann. For å tjene vår neste i omtanke og kjærlighet. For å være våkne stener med olje på kannene våre.
Tenkt hvilken kraft kirken kan ha – så mye mer enn politikk og avstemminger og papirer.
Så kan biskopene ta seg av det med rett lære, tenker nå jeg. De har kunnskap og hyrdeansvar. De teologiske professorene kan hjelpe dem å finne ut hva som er riktig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da kan vi være kirke i enhet og i arbeid. Elsk hverandre, sa Jesus.
Ikke døm hverandre, tror jeg også han sa. Gud være lovet og priset i all evighet. Amen.
