Digitale gudstjenester også etter pandemien

En fersk undersøkelse blant britiske kirkegjengere konkluderer med at digitale gudstjenester aldri kan bli et fullgodt alternativ til fysiske gudstjenester der mennesker møtes ansikt til ansikt.

Det er organisasjonen Church Army, som er del av Church of England, som har tatt initiativ til undersøkelsen. Over 600 anglikanske kristne har svart på spørsmål om gudstjenesteopplevelser.

Men om de ikke er et fullgodt alternativ, viser undersøkelsen at digitale gudstjenester kan være et godt supplement til de fysiske.

Her hjemme ble arbeidet med å tilby kirke på nett umiddelbart intensivert, da statsministeren holdt sin historiske pressekonferanse 12. mars 2020 og kirkedørene måtte stenge. Ansatte og frivillige i kirker og bedehus fikk tidenes intensivkurs i digital kompetanse.

Drøyt to år etter den omfattende nedstengingen har Kristen-Norge høstet erfaringer og tilegnet seg verdifull kompetanse. Dette bør forvaltes med kløkt. Selv om mange av oss til tider har vært lei av digitale møter, bør de ikke droppes fullstendig.

Prøv alt og hold fast på det gode, står det i Bibelen. Trolig er dette en nyttig rettesnor også når det gjelder kristenfolkets fortsatte digitale satsing.

Siden den første tid har den kristne kirke vært relasjonell. De troende møttes i hjemmene, der de fikk undervisning, delte liv og satte mot i hverandre.

Det var herlig å kunne møtes fysisk da Norge åpnet opp. Å kunne be og lovsynge sammen, lytte til en prest som står noen meter unna, la øynene vandre i kirkerommet, kjenne fellesskapet når en endelig kan ta i mot brødet og vinen sammen med de andre. Å kunne gi hverandre en klem. Å kunne stoppe lenge nok på kirkekaffen til at man tør svare ærlig på spørsmål om hvordan det går.

Det er ikke lett å gjøre digitale gudstjenester og samlinger nære og relasjonelle på samme måte. Og det kan være vanskelig for mennesker med enkelte funksjonsnedsettelser å få fullgodt utbytte. For digitale møter hjelper lite, hvis man ikke klarer å koble seg på eller ikke forstår hva som blir sagt.

Det er ikke slik at alle er blitt fortrolige med digitale møter, selv etter to år med pandemi. De som strever, må få hjelp til å komme i gang. Studien fra britiske Church Army viste at eldre og fattige hadde størst problemer med å delta via nettet. Det er tankevekkende.

Samtidig åpner de digitale samlingene for muligheter. Det kan for eksempel gjøre det lettere å i kontakt med kirkefremmede. Folk som fremdeles synes kirkens dørstokk er for høy, får en anledning til å nærme seg gradvis.

Det er ikke minst en måte å holde kontakten med mennesker som er fysisk forhindret fra å komme til møter og gudstjenester, slik at en fortsatt kan inkluderes i fellesskapet. Blant disse er mennesker som fremdeles må beskytte seg for pandemien.

Det digitale bør gå hånd i hånd med det diakonale.

Som kirke er vårt kall å nå mennesker med evangeliet og hjelpe dem til å vokse og modnes i troen. Digitale møter er et av midlene i verktøykassen. De bør fremdeles være del av kirkens liv, selv om pandemien forhåpentligvis går mot slutten.

Når erfaringene viser at slike møter ikke er en fullgod erstatning, er det desto viktigere at det digitale går hånd i hånd med det diakonale. De som følger møter og gudstjenester digitalt, må også få besøk fra menigheten, hvis de ønsker det. De må inkluderes i fellesskapet og utfordres til å tjene med nådegavene sine.