Det vi vet at vi vil

«Jeg håper jeg klarer å unngå en like full kalender som før pandemien og bruke den ledige tiden på flere kaffekopper med mennesker i og utenfor kirken». Ordene tilhører pastor Egil Elling Ellingsen i IMI-kirken i Stavanger.

Han var en av kristenlederne som i Dagen mandag snakket om livet etter korona.

Om vi i mars i fjor hadde visst at pandemien skulle vare så lenge som den har vart, hadde vi nok på mange måter innrettet livene våre annerledes. Men det kunne vi ikke vite.

For kirkenes del var det én ting å stå overfor noen ukers eller et par måneders nedstengning. Noe ganske annet er det å stå overfor nærmere halvannet år med større eller mindre innskrenkninger i forsamlingsfriheten.

På samme måte er det i livene til den enkelte, til familier, venneflokker og lokalsamfunn. Det er en ting å håndtere en kort pause, noe annet er det når pausen blir så langvarig at nye vaner og mønstre får sette seg.

I livet prøver vi ofte å tilegne oss ny kunnskap. Vi hører om andres livsstil, vi tar imot tips og råd, og vi prøver å benytte tiden best mulig. Men livene vi lever er summen av valgene vi gjør og premisser og forventninger vi ikke selv har valgt.

I det samme intervjuet snakker flere av de andre menighetslederne om å gjøre seg nytte av digitale hjelpemidler også etter korona.

Ikke for å arrangere digitale gudstjenester, men for å redusere behovet for reising. Mange møter kan utvilsomt gjennomføres digitalt med tilfredsstillende resultat. Det vil lette arbeidsbyrden for mange mennesker.

Dette er et opplagt eksempel på læringspunkter fra koronatiden som vi vil ha nytte av i lang tid fremover.

Men Ellingsens betraktning går på et mer grunnleggende, menneskelig plan. For det kan fort skje at når vi ikke lenger trenger å tenke på å holde avstand til hverandre, når hverdagen kommer tilbake, da kommer også de gamle vanene tilbake.

Når det gjelder muligheten til å samles, er det ingen ting vi heller vil enn å nettopp få hverdagen tilbake. Men det er ikke alt som er å si om saken.

For muligheten til å leve litt langsommere, til å ikke fylle opp alle ledige rom i timeplanen, den fantes før også.

Vi kunne lest oss opp på forskningsartikler innen flere fagfelt som kunne gitt oss verdifull innsikt om hvordan vi lever bedre liv, hvordan vi tar bedre vare på både oss selv og andre.

Men rett kunnskap fører som kjent ikke automatisk til rette valg eller rette handlinger.

Når vi nå ser at stadig flere blir vaksinert og at smittetallene stort sett er lave, er dette en god anledning til å reflektere over hvilke valg vi ønsker å gjøre når vi kommer til høsten.

Mye i livet er komplisert og i rask endring. Men ikke alt. Behovet for fellesskap og tilhørighet har ikke blitt vesentlig forandret verken gjennom internett eller gjennom pandemien. Vi er sosiale vesener, og vi trenger hverandre. Slik er vi skapt av Gud.

Men vi er satt til å forvalte de ressursene vi har blitt betrodd. Og når det gjelder tiden vår, kan vi med fordel reflektere over at vi akkurat nå har en besøkelsestid med mulighet for å tenke annerledes om hva som er verdifullt.

Det er mye vi vet at vi vil, men som vi likevel ikke får helt til. Nå har vi et vindu med muligheter til å velge det gode.