Det vi savner – skisse til teologi i en pandemi

Jeg tror mange av oss ganske enkelt savner en gudstjeneste å samles til, en preken å lytte til, et fellesskap å ta del i, et sakrament å smake og dele, en bit av dette hellige som vi verdsetter uten alltid å sette ord på.

De siste månedene har det blitt klarere for meg hva det er vi savner. Hvem er «vi»? Det er et åpent spørsmål.

Kanskje er det snakk om hundre mennesker, kanskje tusen. Eller hundre tusen. Det er et åpent vi.

Det rommer alle som kjenner dette savnet, eller ett som minner om det, og det er rom for flere.

Jeg sjekket statistikken for 2019, og der oppdaget jeg at hver uke samles hundre tusen mennesker, i gjennomsnitt, til gudstjenester i Den norske kirke. Hundre tusen mennesker. Hver uke.

Hva er det så vi savner?

Jeg tror mange av oss ganske enkelt savner en gudstjeneste å samles til, en preken å lytte til, et fellesskap å ta del i, et sakrament å smake og dele, en bit av dette hellige som vi verdsetter uten alltid å sette ord på, det hører tausheten til, og hymnen, som en forsmak på himmelen. Her og nå.

Iblant, når jeg går trøtt av ordene og skal vurdere prekener som forsker og teolog, altså kritisk, er det mye å sette fingeren på. Prestene har glemt sin faglighet og biskopene driver reklame.

Men når jeg så sitter der i kirkebenken og lytter til ordene i kirken der jeg hører til, så er det brått slik at de griper, at de treffer noe uventet, et punkt jeg ikke engang var klar over, og overrasket må jeg tilstå at jeg ser hele livet fra et nytt perspektiv, i en større sammenheng.

Og jeg hører det er mange som har det slik. I kirken der de hører til. Så kanskje er kritikken urettferdig. Ordet finner andre, uventede, veier.

Jeg aner sammenhenger som jeg ellers ofte kan miste av syne, mellom liv og død, skyld og tilgivelse, noen skjøre strenger jeg ikke hadde lyttet til på en stund, og brått treffer ordene den innerste nerven i bibelteksten, slik jeg vet at det skjer i hundrevis av kirker over det ganske land, ikke alltid, men iblant, og sjelden nok til at det er et lite under hver gang: Hvordan tekstens nerve rører ved en nerve i livet, mot dødens mørke undertoner.

Jeg verdsetter kritiske ord. Skarpe ord. For juvelene som ligger skjult i teksten tar det tid å grave frem. Men jeg vet også å verdsette takknemligheten, som jeg deler med tusener, kanskje hundretusener, bare i dette landet. Og savnet.

Hva er det så vi savner? For egen del har jeg ikke så mye igjen for enda en forsikring om at det går over, at alt blir bra.

Det er klart vi håper på at ting blir mer normale, på alle måter. Men pandemien viser oss også noe verdifullt, noe vi iblant har en tendens til å glemme. Den viser oss vår dødelighet.

Den viser oss vår skrøpelighet og fortvilelse. Og det er noe sant menneskelig over dette: Allerede idet vi blir født, bærer vi døden i vår kropp, i våre celler og vårt hjerte. Balansen mellom liv og død er skjør.

Denne kroppen vi er født inn i, er et skrøpelig kar for å bære det mest verdifulle vi eier: Livet. Fellesskapet. Uroen. Ensomheten. Håpet.

Når vi hele tiden må ta på oss masker, når vi ikke kan møtes til et måltid, ikke en gang til en gudstjeneste med to meters avstand, så kjenner vi brått denne ensomheten enda sterkere. Vi kjenner hvordan frykten tar overhånd og styrer våre liv.

Vi er nødt til å holde avstand for å beskytte de svakeste blant oss. Dette er en god tanke, et slags barmhjertighetens evangelium, som forkynnes på pressekonferanser og radiointervjuer uke etter uke.

Men Ordet som vi bærer i leirkar, i våre skrøpelige kropper og fellesskap, har mer å si oss: Selv døden, som vi selvsagt frykter, tilhører ikke oss.

For verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Dette er løftet og dette er håpet, som vi bærer med oss i skrøpelige leirkar.

Det er dette vi trenger å høre, vi trenger å ta det imot, vi trenger å dele det, lytte til det, smake og tygge på det, for igjen å ane noe av høyden og bredden og dybden.

Er det ikke mulig å tenke litt annerledes og nytt for å møtes til gudstjeneste selv når pandemien herjer?

Kan vi ikke få en fastetid, en påskefeiring som på en ny måte viser oss alle sidene av dette mysteriet: Lidelsen, svakheten, sykdommen, døden og skrøpeligheten – og så håpet, forventningen, undringen som ligger og skimrer et sted der nede i mørket.

Noen har bedt oss om å samles rundt et bål, andre har bedt oss krype ut av den passive kollektive lammelsen. Og jeg tror det er mulig å gjøre akkurat det. Akkurat nå.

Tenke nytt for å samles, kanskje utendørs i regn eller sludd, kanskje under en nølende vårsol, eller rundt et bål. Bålet der vi kan synge eller være stille, lytte eller dele. Bålet brenner stille, som en hellig og helt alminnelig flamme.

Kanskje er det akkurat dette, eller noe som minner om dette, vi savner.