Det vanskelige demokratiet
LEDERARTIKKEL: Demokratiet må vokse frem innenfra, skriver Dagens lederskribent redaktør Terjei Gilje.
Denne uken har vi på nytt kunnet lese om det nordkoreanske regimets grufulle behandling av sin egen befolkning. Samtidig fortsetter de forferdelige brutalitetene i Syria, og nærmere våre egne breddegrader har vi sett fare for borgerkrig i Ukraina.
Når regimene selv tilsynelatende ikke makter å etablere gode forhold i landene de bestyrer, hvorfor griper ikke det internasjonale samfunnet mer resolutt inn?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det enkle svaret er at demokrati må vokse frem innenfra. USA har betalt en høy pris for sitt engasjement i Irak. Der hadde man på forhånd forberedt seg for dårlig med tanke på hva som skulle skje etter Saddam Hussein. I Nord-Korea står vi overfor en befolkning hvor mange fortsatt tror at regimet er det godes beskytter i kamp mot en truende omverden.
Hva ville skjedd om USA, den antatt største fienden av alle, skulle rykke inn og avsette Kim Jong-un? Og i Syria: hva ville skjedd hvis det internasjonale samfunn skulle avsatt Assads regime? Hvem ville ha tatt makten etter ham? De siste årene har det blitt tydeligere at opposisjonen også består av grupper med ganske store mengder urent mel i posen.
Afghanistan er et annet eksempel. Mer enn 12 år etter 11. september 2001 og det påfølgende militære inntoget er det lite som tyder på Afghanistan i nær fremtid vil ligne et moderne demokrati.
De har simpelthen ikke tradisjoner for et slikt styresett, og det tar lang tid å endre mentaliteten i befolkningen.
I Nord-Korea er faren for et gjengjeldelsesangrep mot Sør-Koreas hovedstad Seoul overhengende, dersom Nord-Korea først blir angrepet. Men ved siden av den umiddelbare militære trusselen, ligger det også en betydelig politisk utfordring i og med den mentalitetsendringen som må finne sted for at et reelt demokrati skal kunne fungere.
Effekten vil bli større om endringene kommer innenfra. Det kan tilsynelatende ta lengre tid, men endringer som er forankret i befolkningen får fortere og bedre gjennomslag enn dem som blir påtvunget utenfra.
Den krevende kunsten er da å bidra til at disse endringene kan finne sted. Og der finnes det en hel rekke muligheter. Økonomiske sanksjoner er en, reisebegrensninger er en annen.
Men ingen av dem garanterer løsning innen kort tid. Og det internasjonale samfunnet må til alle tider erkjenne et ansvar for å bidra til at antall drepte og sårede kan bli redusert. Men enkle rop om militær intervensjon kan altså godt vise seg å ikke tjene verken den lidende sivilbefolkningen eller dem som skal intervenere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Storbritannias legendariske statsminister Winston Churchill skal ha sagt minst to ting om folkestyret: det beste argumentet mot demokrati, er en fem minutters prat med en gjennomsnittlig velger. På den annen side: demokrati er den verste styringsformen av alle, bortsett fra dem vi har prøvd før.
I en av lærebøkene jeg har liggende fra den tiden jeg studerte sammenlignende politikk, skriver professor Andreas Føllesdal: «Demokratiets sentrale poeng er at de som må leve under politiske ordninger, også skal være med og påvirke dem.»
Visst er kompetansen ulikt fordelt, og visst skal vi ha tillit til forskning. Men vi har ikke funnet noe bedre styringssystem enn folkestyret.
I 2008 var jeg i Nairobi sammen med Øistein Garcia de Presno for å se på det beundringsverdige arbeidet mange pastorer i slummen gjør både som menighetsledere og næringsutviklere, ikke ulikt Hans Nielsen Hauges liv og lære. Like ved Kibera-slummen ligger kjøpesenteret Westgate, som i høst ble åsted for et terrorangrep.
I 2008 var jeg innom en bokhandel der, og kjøpte en bok hvor flere statsvitere skriver om den politiske situasjonen i Afrika ved inngangen til det 21. århundre. Jeg merket meg særlig en av artiklene, hvor forfatteren, en lærer ved et kenyansk universitet, påpeker hvor viktig det er at jakten på løsninger for den afrikanske krisen bør komme fra den politiske sfæren.
Det kan virke som en opplagt påstand, men når vi ser på den politiske situasjonen rundt oss, er dette slett ikke nødvendigvis tilfellet. Makten ligger ofte helt andre steder enn hos valgte politikere. Tanken om at de som blir påvirket av politiske beslutninger selv har rett til å påvirke disse prosessene, kommer ikke av seg selv.
Og noen ganger, som i Egypt, kan man oppleve at mer eller mindre udemokratiske krefter bruker demokratiet til å begrense eller avskaffe demokratiet. Den løsningen som gir best resultater på lang sikt er dermed ikke nødvendigvis den som virker mest tilfredsstillende i øyeblikket.
Knapt noen politisk oppgave kan være viktigere enn å sikre bærekraftige demokratier. Særlig når vi erkjenner det menneskeverdet Gud har gitt hver enkelt av oss.
