Det som mangler i debatten
Terje Hegertun prøver med sin bok Det trofaste samlivet å reise debatten om likekjønnet samliv på nytt. Det lykkes han kanskje med.
Boken kjennetegnes imidlertid av en alvorlig mangel som må korrigeres om debatten skal gi holdbare resultater.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det prinsipielle skillet mellom seksualitet mellom mann og kvinne og likekjønnet seksualitet er at forplantning ikke under noen omstendighet kan tenkes å være en del av den likekjønnede seksualiteten.
Det gjør at seksualitet under disse omstendighetene nødvendigvis må oppfattes på en helt annen måte enn det vi tradisjonelt har gjort.
Fordi spørsmålet etter Gud er spørsmålet etter opphavet til alt som fins, medfører dette også en dyptgripende endring av gudsforholdet.
Det er ikke homofilibevegelsen som har laget denne endringen i gudsbilde og virkelighetsforståelse.
Skillet mellom seksualitet og forplantning er nå en del av den allmennkulturelle bevissthet og møter oss på utallig måter, i underholdningsindustriens reduksjon av sex til individuell, uforpliktende lystopplevelse, i abortdebatten, i debatten om biologisk reproduksjonsteknologi.
En manglende forståelse for seksualitetens overordnede, forpliktende sammenhenger er et av vår tids mest markante kulturelle særtrekk.
Men selv om det ikke er samlivsetikkdebatten som er ansvarlig for dette skillet, er det likevel konteksten den foregår i.
Hegertun prøver å svare på denne utfordringen ved at ta ett element fra den tradisjonelle samlivsetikken, nemlig trofastheten, og overføre det til en kulturell kontekst som er helt ny.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men så lenge han ikke stiller spørsmålet om hva som har skapt den nye konteksten, hvilke konsekvenser den har, og hvordan vi på dette grunnlag skal vurdere den, har det forsøket ingen troverdighet.
Uviljen til å ta den kulturelle konteksten på alvor har kjennetegnet denne debatten i tretti år, og Hegertun går med stor trofasthet inn i denne tradisjonen.
Spørsmål etter kulturell kontekst dreier seg imidlertid om spørsmål som berører oss som mennesker som strever med livene våre.
Vi trenger derfor å lytte til hverandres erfaringer med respekt, slik Jan Magnus Lillebø tar til orde for i Dagen 31. mai. I Den norske kirke har vi aldri fått dette til; der gikk vi nokså brått fra den ene hegemoniske fordømmelsen til den motsatte.
Om frikirkene og organisasjonene kan klare det Hegertun ikke engang prøver på, å kombinere åpenheten for ulike erfaringer med et kritisk blikk på samtiden, kan de kanskje komme lengre.
