Det ingen mennesker kan avgjøre

En av de tydelige tendensene i aktuelle debatter om kristen tro og lære, er at Bibelen blir et problem. I stedet for å være rettesnor, blir den en snubletråd. Da er det på høy tid å vokte sine skritt.

Denne høsten har vi sett dette særlig i debatten om fortapelsen. Tidligere biskopTor B. Jørgensen har erklært at ingen mennesker går fortapt. I flere innlegg både i Vårt Land og Dagen har han forklart hvorfor han nå velger å si dette uten forbehold.

Ikke minst erfaringene som misjonsprest i Japan har formet hva Jørgensen tror og forkynner om hva som skjer med et menneske etter døden. I et samfunn som det japanske, med bare én prosent kristne, er det ikke underlig at tanken om livets to utganger blir spesielt påtrengende, ubehagelig og anfektende.

Men denne tanken bør være alvorlig for alle troende. Med god grunn er læren om fortapelsen blitt kalt «den hardeste lære i Guds ord». Ingen varm og nestekjærlig kristen vil kunne glede seg over tanken om at medmennesker er på vei til en evighet utenfor Guds nåde og velsignelse.

Bibelen lærer oss at det er Guds vilje at alle mennesker skal bli frelst. Det er jo også grunnen til at han lot sin egen sønn bli menneske og bære hele verdens synd. Jesu død på korset og oppstandelse fra graven innebærer både en betaling for all vår skyld og et løfte om at vi ufortjent kan få del i den himmelske, uforgjengelige herligheten.

Det naturlige ønsket for enhver kristen er at alle andre skal få del i det samme håpet. Men vi kommer ikke fra at ikke minst Jesus selv er svært tydelig på at det forutsetter at vi tar imot ham som vår frelser.

Både iDet gamle testamente og hos apostlene iDet nye testamente finner vi klare advarsler mot at Guds dom. Men Mesteren selv er den som er aller tydeligst. En avlysning av fortapelsen kan være aldri så velment, men det er mildt sagt dristig å gjøre seg selv mer kjærlig enn Jesus.

Hele debatten bærer etter vårt skjønn betydelig preg av at vi lever i en situasjon med liberalisering og relativisering av kristen tro og teologi. En kristen virkelighetsoppfatning har dessverre tapt svært mye terreng i Vesten. Liberalteologien har gjennom hele sin historie vært et forsøk på å «redde» troen slik at den kan bli akseptabel for moderne mennesker.

Erfaringen er likevel at dette ikke fører til åndelig fornyelse og glød. Tvert imot fortsetter utarmingen. Og det er jo ikke underlig. Når helt grunnleggende læresetninger som har fulgt den kristne kirke gjennom hele historien, kan skrotes, hva blir da egentlig urokkelige sannheter?

Det er grunn til å be om mye nåde, ydmykhet og kjærlighet når vi snakker om livets to utganger. Det må for all del ikke skje med hardhet og kulde. Heldigvis er det ikke vi som skal dømme. Dommen hører Herren til.

Men dette innebærer også at vi må innse vår egen begrensning. Som troende har vi ikke autoritet til å avgjøre hva fortapelsen er og hvem som kommer dit. Vi har heller ikke mandat til å avlyse det som Guds ord tydelig advarer imot.

Gjennom historien har kristne bekjent og forkynt at det finnes en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Det har aldri vært en behagelig sannhet. Men desto viktigere er det å spre budskapet om ham som kan fri oss fra dommen, Jesus Kristus.