Det handler om mennesker

Det er vondt å både lese om og oppleve de mange negative hendelser som finner sted rundt om i våre menigheter. Det er tid for oppgjør. Det er mennesker det gjelder.

Med all respekt for pastorene Sørensen, Hansen, Østby og Tobiassen: Er det så lurt av dere å gi kommentarer til den pågående debatt rundt menigheten Sannhetens Ord ? Gjennom å “Rose Sannhetens Ord slik overskrifter lyder i et opplag lørdag 21. mai, kan man ikke lett oppfattes som en som gir legitimitet til usunne saker som foregår i og utfra menigheten ? Kjenner man menigheten tilstrekkelig utfra ett eller noen få besøk til å offentlig gi den ros og dermed trekke i tvil de mange som i disse dager står frem og forteller sine vonde opplevelser fra denne forsamling ? Hvordan oppfattes dere blant dem som ligger nede og har det fryktelig vondt i møte med usunne ledere og usunn menighetskultur ? Er det ikke nettopp deres stemmer vi trenger å høre for å få sakene frem i lyset ?

Jeg kjenner overhodet ikke til menigheten SO og kan heller ikke trekke noen bastante konklusjoner. Men jeg tror Leif Jacobsen er inne på noe når han forteller om “Kontrollpanelet som lyste rødt”. Han burde vite hva han snakker om etter å ha vært tett på turbulensen i Levende Ord, Bergen.

Derimot har jeg fått kjenne på kroppen hva menighetskonflikter kan føre til. I min egen hjemmemenighet forlot en rekke mennesker forsamlingen i 2012. Barn, unge og voksne ja hele familier er rammet av en tragisk konflikt som fortsatt pågår. Man må nesten ha opplevd det for å tro at slikt kan hende blant brødre og søstre.

Fokuset og søkelyset som denne våren er satt på en del menigheter der det tydeligvis utvises usunt lederskap er vondt å lese. Jeg er langt på vei enig med dem som mener det aldri burde havnet i den kristne dagspresse. Men samtidig er jeg sjeleglad at det avdekkes nettopp der. For hadde ikke Dagen og Vårt Land gjort sin jobb, hadde fortsatt en rekke menneskeskjebner ligget godt skult innenfor menighetens fire vegger, de hadde aldri blitt hørt, langt mindre sett dagens lys.

Jeg har den tillit til norsk presse at det i all hovedsak jobbes etter god journalistiske retningslinjer. At det stilles spørsmål ved medias motiv og arbeidsmetoder forundrer meg. Enhver pastor og ethvert lederskap med rent mel i posen burde i stedet ønsket dem velkommen. Hva har vi å tape på åpenhet ? Ingenting, vi har alt å vinne. Åpenhet skaper tillit og gir trygghet til dem som står tilsluttet våre forsamlinger. At det som avdekkes og kommer frem ikke alltid trives i lyset, har vi oss selv å takke for. Mange av disse hendelser burde aldri funnet sted og burde få oss til å gå i tenkeboksen.

Forsøkene på å kneble de mange ofre og forsøke å tie i hjel konfliktene har gjort livet ekstra vanskelig for mange mennesker. Det har vært vondt nok å oppleve de såre og vonde hendelser, men langt verre å leve med skyldfølelsen om at dette er deres egen feil.

Kjære brødre og søstre der ute som sliter med disse ting og som anklager dere selv for det som har skjedd, til dere vil jeg si: Det er ikke deres skyld, det er ikke dere som har ansvaret. Til dere som våger å stå frem med deres historier: Takk for at dere gjør det. Takk for at dere gir disse vonde historier et ansikt. Takk for at dere er villige til å ta opp kampen og ikke la overgriperne vinne. Og til dere som ikke våger eller greier det: Jeg forstår dere så godt. Men husk dere er ikke glemt.

Det kan synes som om vi vi har tatt et oppgjør med seksuelle overgrep og trakasseringen innenfor våre forsamlinger. Nå blir det tatt affære, offeret blir trodd og overgriper fjernet eller omplassert. Også her har media spilt en viktig rolle. Men hvorfor henger vi etter når hendelsene stemples som psykiske eller åndelige overgrep ? Hvorfor lar vi disse ofrene bli liggende igjen mens overgriperne får fortsette sin ferd ?

Nå er det på tide å sette en sluttstrek for at våre forsamlinger skal være en arene for utøvelse av makt og usunn lederkultur. Mennesker skal ikke bli syke av å gå i en menighet. Det er ikke slik det skal være.

Så til dere pastorer og ledere som står i tjenester rundt om vårt ganske land: Gud velsigne dere i deres arbeid. Men la oss nå sammen ta et skikkelig løft for å gjenreise troen på sunne. gode menigheter. La oss få tatt et oppgjør med alt det som ligger skjult i mørket, men som mange av dere kjenner så godt til. Stå opp, vær modige og gå i front for sannhet og rettferdighet. Vi er avhengig av at dere står sammen og går i bresjen mot overgrep og urett.

Jeg har faktisk troen på at noe vil skje. Pinsebevegelsen ved Kristoffersen og Hegertun signaliserer at noe kommer til å skje innenfor deres egne rekker, men de vet ennå ikke hva og hvordan. Men de har trukket noen konklusjoner, blant annet at det alltid er lederskapet som sitter med et ansvar når konflikter oppstår. Jeg er svært glad for denne endrede holdning, men bekymret for at de praktiske oppfølginger skal dra i langdrag. Så kjære leder-råd i Pinsebevegelsen: Sett dere i førersetet og gå i front, men nøl ikke lenger. Det er mennesker det gjelder.