«Dere skal elske hverandre»

15. søndag i treenighetstiden –Joh 15,9-12 Fjell kyrkje 26. august 2016.

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere». Slik endte dagens prekentekst. Og den umiddelbare følelsen er – dette blir altfor stort for oss.

Da vil jeg ta fram ikonet som jeg viste fram for to søndager siden da prekenteksten var versene som som kommer etter dagens tekst i Johannesevangeliets femtende kapittel.

«Dere er mine venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Dette er mitt bud: elsk hverandre!» Dere er mine venner. Han går med oss!

Og vi plasserer oss inn i dette bildet av Jesu ukjente venn og si «ja» til hans forpliktende venne-fore-spørsmål. Vi sa «ja» i vår dåp, eller de som bar oss fram på våre vegne. Vi fikk del i hans liv. I hans seiersrike død og oppstandelse. Han elsker oss! Og vi er kalt til å elske og bære frukt i våre liv.

Prekestolen her i Fjell er av det enkle slaget med tanke på utsmykking. Inne i byen er Mariakirken som et smykkeskrin. Middelalderkirken som er byens eldste bygning som fortsatt er i bruk er kjent for sin altertavle – og sin prekestol fra 1676.

Langs prekestolen – vendt mot menigheten er de klassiske dydene avbildet symbolsk i form av små kvinnelige figurer skåret ut i tre - som hver har et kjennetegn/attributt som skal forklare hvilken dyd som avbildes og i tillegg står det et lite skilt under på tysk (husk at det var hanseatenes kirke) som forklarende tekst.

Omgitt av girlandere med fruktranker som nettopp sier noe om prekestolens funksjon. Fra prekestolen forkynnes evangeliet. Når Ordet lyder i menighetens forsamling så skapes det frukter når Ordet «faller i god jord». Guds ord skaper frukt i menneskers liv.

Nå er ordet «dyd» blitt et sjeldent ord i dagens norske vokabular. Og når det brukes har det gjerne en litt negativ klang, som når en kaller en person «et dydsmønster». Dyd kommer fra det norrøne dygd – av duga og har med dugelighet/dyktighet og evne – å gjøre.

Men vi forbinder ordet dyd også med en moralsk holdning og karakteregenskap. På engelsk heter det «virtue» av det latinske «virtus» – som er et hunkjønnsord. Derfor framstilles dydene gjerne i kvinners skikkelser.

Helt fra antikken regnet man med fire naturlige dyder eller kardinaldyder. Det var utholdenhet/styrke, visdom/klokskap, måtehold og rettferd.

Disse fire naturlige dydene finnes også gjengitt utenfor Tinghuset i Bergen – i tre meter høye statuer, hugget i stein. Det uvanlige med gjengivelsen på Tårnplass er at dydene er representert ved kraftige, sterke menn. Men symbolene/attributtene er de samme klassiske som i Mariakirken.

I middelalderens morallære skjelnet man mellom disse fire hoveddydene og de såkalte «inngydte dyder» (virtutes infusa). Disse var først og fremst tro, håp, og kjærlighet (fides, spes et caritas jfr.1 Kor 13,13). Både i GT og NT finnes det lister over «omvendelsens rette frukter». Og menigheten blir minnet om disse fruktene når en er vendt mot prekestolen i Mariakirken. Den står der som et speil når de har sine øyne (og ører) vendt mot det som sees og høres i forkynnelsen.

Slik er nok mye av forkynnelsen i dag fokusert på «fruktene». Men om det finnes sju «dyder» – så finnes det også sju laster, og det er laget både filmer og bøker over «de sju dødssyndene». For hver «dyd» har sitt motstykke i en «last».

Og det er et ransakende spørsmål til enhver som bestiger en talerstol, om en våger å forkynne hva som er synd. Før var det jo dans, kortspill, alkohol og kino som ble listet opp over hva en burde holde seg unna, hvis en ville bære kristennavnet. I dag ser vi på det som mer kulturbestemte tradisjoner som vi har et mer avslappet forhold til.

Men går en til bibelhistorien, så er ikke vår tid så annerledes enn de utfordringene som listes opp der. Hovedsynden er synd mot det første bud, som gir seg utslag i vantro og opprør mot Gud. Og den tematikk som oftest dukker opp i Skriften handler om vårt forhold til sex og penger. Og jeg kunne jo stilt opp med avisutklipp fra den siste uken fra ulike aviser og dokumentert påstanden om at «det er intet nytt under solen».

Seksualiseringen av samfunnet der barn og unge lever under et konstant press på sosiale medier. Det er «fadderuker» på universiteter og høyskoler og videregående med fadderopplegg som befinner seg lysår fra begrepet «fadder» som løftes fram her i kirken ved dåpen.

Familier blir splittet ved utroskap, pornografien er bare noen tastetrykk unna i de tusen hjem, og mammon – jaget etter penger, materialisme, berømmelse og ære, fører mange til fall.

Jeg gruer meg for å gå i detalj om det som er de gode fruktenes motstykke – lastene, sju i tallet: hovmod, gjerrighet, vellyst/utukt, misunnelse, fråtseri, sinne/vrede og livslede (likegyldighet). Men vi vet at fristelsene er det til «raske veier» til penger (underslag/korrupsjon), berømmelse (doping, fusk og fanteri) Fallhøyden er stor!

I dag sier Jesus at «hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet». Og han har sagt dette «for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.»

Fullkommen glede. Jesus taler om en glede som ikke skal ta slutt. Den har sin kilde i fullkommenheten, i Gud selv, i kjærligheten hos Gud. Den gleden vil Jesus gi oss. Han unner oss denne gleden fra kilden som aldri går tom. Hensikten med alt Jesus sier til sine disipler er gleden. Han har en glede, himmelens glede, Guds egen glede – og han vil dele. Det er det det handler om i dag i evangeliet som betyr – nettopp – gode nyheter!

Men ikke før har Jesus sagt dette, så kommer ordet «bud». «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet.» Men det er sagt med kjærligheten som utgangspunkt. Jesus kommer ikke for å ta fra oss glede, men for å gi oss del i gleden. Derfor taler han om Guds bud. Det er så vanskelig å formidle dette som prest. Vi har et kommunikasjonsproblem. Det er vanskelig i barneoppdragelsen: at vi sier «nei» til noe for å kunne si ja til noe annet.

Det er vanskelig å være ung når samfunnet rundt oss gir så utydelige og tvetydige signaler. For ikke å snakke om når Kirken/når kirkemøtet går inn for «samkjønnet» vigsel, selv om Jesus bekrefter skaperordningen –«til mann og kvinne skapte han dem.» Vi oppfordres til å holde fast på Jesu bud. I kjærlighet. Vi trenger normer og tradisjoner som kan være med å forankre vår liv, så vi ikke kommer i drift.

Lydigheten er kjærlighetens naturlige uttrykk. Slik er det hjemme der det er investert tid sammen i nærhet, omsorg, kjærlighet og raushet. «Jeg vil ikke gjøre mor og far sorg». Kjærligheten fører til lydighet. Og slik er det i vårt gudsforhold:

Jesu venner har sin store glede i å la kjærligheten føre til en glad lydighet. Jeg vil ikke gjøre Gud sorg ved å bryte hans bud. Skulle jeg hevde min vilje mot Guds. Hva skulle jeg vinne ved å gjøre det. Han har skapt oss og gitt oss livet – han er også lovgiver og vet det beste for oss.

Ut fra kjærligheten fødes glede, som føder lydighet – og som føder gode frukter på jorden. Der slutter den lange årsakskjeden som Jesus taler om. Det er til dette Jesus har utvalgt sine venner. «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer.»

Det er derfor han gir oss – sine venner – gleden, og lar oss hvile i sin kjærlighet. «Bli i min kjærlighet! Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!»