Den urkristne prekenen

Paulus har tydeligvis innsett, at den som stilte spørsmål også hadde mulighet for å begynne å tale til menigheten, og altså dermed gripe inn i lærerens oppgave.

Nylig har både Rolf Kjøde (22/3) og Ragnar Andersen (4/5) her i Dagen kommentert betydningen av dét greske verbet for «å tale» som er brukt i taleforbudet for kvinner i menighetssamlinger i 1. Kor. 14:33b-35, nemlig verbet «lalein», som i ordbøker står oppført i verbalformen «laleo» = «jeg taler».

Ifølge Walter Bauers gresk-tyske standardordbok til NT, så brukes laleo/lalein i NT uten objekt om blant annet selve det «å (kunne) tale», mens det med objekt har betydningen: «ytre seg i tale, fremføre i tale, forkynne i tale, si noe til noen».

Vendingen «å tale Guds ord/Ordet» er brukt mange ganger i NT, og såvidt jeg kan se alltid med laleo/lalein som verbum i setningen, slik som for eksempel i Mark. 2:2b: «Og han talte Ordet til dem». Andre eksempler: Johs. 3:34a, Apg. 4:29b, Fil. 1:14b og Hebr. 13:7a.

Men når det ut fra konteksten er klart at det er siktet til Guds ords forkynnelse, så kan laleo/lalein også være brukt uten nærmere spesifikasjon.

Et eksempel på dette er Apg. 16:13b: «Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen», der den ikke nærmere spesifiserte talen fører til at purpurkremmersken Lydia kommer til tro og lar seg døpe med hele sitt hus.

På tilsvarende måte brukes laleo/lalein uten nærmere spesifikasjon i Johs. 7:46, Apg. 18:9, 1. Kor. 3:1a, 2. Kor. 2:17b, 2. Kor. 4:13b, Ef. 6:20b, 1. Tess. 2:16a og 1. Pet. 4:11a.

Man kan altså gå ut fra, at når laleo/lalein er brukt uten nærmere spesifikasjon, så sikter det – under forutsetning av at konteksten som ovenfor nevnt tilsier det – til Guds ords forkynnelse «med forstanden» (jevnfør 1. Kor. 14:15-19).

Og i taleforbudet for kvinner i 1. Kor. 14:33b-35 så tilsier konteksten nettopp dette.

For Paulus skriver jo i v. 35: «Men er det noe de [kvinnene] vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling»; og i sin NT-kommentar til dette stedet skriver Bo Giertz blant annet følgende om betydningen av dette verset for forståelsen av «hva det er som både forsamlingen og Paulus i første rekke må ha tenkt på» når Paulus forbød kvinnene å tale i menighetssamlinger:

«Paulus tar nemlig opp en tenkt innvending, som lyder omtrent slik: «Får jeg da ikke engang spørre om noe?».

For å skjønne hva som ligger i denne innvendingen, så må man være klar over at urkristne prekener vanligvis hadde samtaleform. ...

Vi har eksempel på en sådan samtale i beretningen om søndagsgudstjenesten i Troas, der Paulus «holdt .. samtaler med dem» til langt ut på natten (Apg 20:7, 9, 11). ...

Paulus har tydeligvis innsett, at den som stilte spørsmål også hadde mulighet for å begynne å tale til menigheten, og altså dermed gripe inn i lærerens oppgave.

Derfor avviser han – ganske brysk – den tenkte innvendingen med en henvisning til at en kvinne som vil ha forklaring på noe må spørre sin egen mann hjemme.» («Förklaringar till Nya Testamentet. Andre delen», Uddevalla 1985, s. 400 (min overs.)).

Endelig bør man være oppmerksom på, at overalt i 1. Kor. 11 og 14 der det i både NB88/07 og NO2011 står «tale profetisk», er det på gresk brukt verbet «profeteuo» (profetere), mens laleo/lalein bare er brukt i 1. Kor. 14 når Paulus skal beskrive virkningen av dét å profetere (v.3), samt i forbindelse med substantivene profeti (v. 6) og profeter (v. 29).

Selvsagt innebærer dét å profetere at man taler; men siden laleo/lalein i 1. Kor. 14:33b-35 er brukt uten nærmere spesifikasjon, så må verbet – slik det ovenfor er påvist – sikte til vanlig, forstandsmessig tale.

Dette også fordi selve dét å stille spørsmål jo viser at man har foretatt en forstandsmessig refleksjon, slik at 1. Kor. 14:35a indirekte avslører at det nettopp er vanlig, forstandsmessig tale Paulus sikter til med sitt taleforbud for kvinner, og ikke profeti.

For dét å profetere innebærer jo – som Bo Giertz skriver i sin kommentar til 1. Kor. 11:3-16 – «att tala efter Andens direkta ingivelse» (s. 380).