Den stille uke

I Bi­be­len finner vi mange opp­ford­rin­ger til å søke still­het slik at Gud kan tale til oss.

Da­ge­ne mel­lom palme­søn­dag og førs­te påske­dag blir fra gam­melt av kalt den stil­le uke. Nav­net kom­mer av at man tra­di­sjo­nelt ikke ring­te med kirke­klok­ker i løpet disse da­ge­ne. Al­ter­na­tivt kunne man ringe med dem­pe­de slag. Klang av kirke­klok­ker er neppe lyden de fles­te opp­le­ver som mest på­tren­gen­de i vår tid. Sam­fun­nets vo­lum­knapp er skrudd sta­dig høy­ere. Vi omgis av lyd over­alt. Still­he­ten er blitt et knap­pe­re gode. Desto vik­ti­ge­re er det at vi be­visst søker den.

Helse­pla­ger som kom­mer av støy, er miljø­pro­ble­met som ram­mer flest per­soner i Norge, iføl­ge Helse­di­rek­to­ra­tet. Opp­le­vel­se av å bli for­styr­ret under hvile og av­kob­ling, i sam­ta­le eller i en ar­beids­si­tua­sjon, bi­drar til re­du­sert vel­være. Dette på­vir­ker men­nes­kers ad­ferd og helse­til­stand. Hode­pine, stress og søvn­løs­het er pla­ger som mel­der seg i øken­de grad når vi ut­set­tes for unød­ven­dig og plag­som lyd. Man kan for­stå den som be­skrev him­me­len som «re­gio­ner der det ikke fin­nes annet enn liv, og hvor alt som ikke er mu­sikk, er still­het.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Støy er ikke bare et pro­blem for det fy­sis­ke og psy­kis­ke vel­væ­ret. Det er også en trus­sel for vårt ån­de­li­ge liv. I Bi­be­len er støy og larm noe av det som kjenne­teg­ner men­nes­kets opp­rør og av­guds­dyr­kel­se. I kon­trast til dette fin­ner vi mange opp­ford­rin­ger til å søke still­het slik at Gud kan tale til oss. Gjør vi ikke det, druk­ner Her­rens Ord i duren av alle lyder som maler ustan­se­lig. Still­he­ten for­mid­ler ikke i seg selv Guds tale, men er ofte en for­ut­set­ning for at vi kan være mot­ta­ke­li­ge for Ordet og gi det rom til å ar­bei­de i oss. «Vær stil­le for Her­ren og vent på ham», opp­ford­rer David i Salme 37. «Bare hos Gud er jeg stil­le, fra ham kom­mer min frel­se», heter det i Salme 62. Den opp­ford­rin­gen er ikke minst verdt å ta til seg i påske­høy­ti­den.

Pås­ken hand­ler nem­lig om det som bærer en kris­ten. Og dette er ikke hva vi selv kan ut­ret­te for Gud. Vårt eget liv blir aldri full­kom­ment så lenge vi lever i en fal­len og ufull­kom­men ver­den. Men vi er like fullt kalt til å vokse i troen og gjøre Guds gjer­nin­ger. Da er det av­gjø­ren­de å bli min­net om at Gud har gjort alt for oss. Vårt liv og vår tje­nes­te som krist­ne er bare et takk­nem­lig gjen­svar for det som Gud har gitt oss i in­der­lig, men ufor­tjent kjær­lig­het. Jesus led, døde og sto opp igjen for vår skyld. Han tok på seg all vår skyld og sonet den full­kom­ment. Ingen som tar imot evan­ge­li­et om ham som kom for å frel­se syn­de­re, døm­mes skyl­dig. På dette grunn­la­get er det verdt å minne om or­de­ne som lød den førs­te pås­ken, som Det gamle tes­ta­men­te for­tel­ler om. Før Gud førte is­ra­els­fol­ket ut av Egypt, fikk de løf­tet om at «Her­ren skal stri­de for dere, og dere skal være stil­le». Får vi øyne­ne opp for dette i pås­ken, for­nyes vi i troen, til vårt eget og and­res beste.

Skik­ke­ne for pås­ken vil va­riere. Noen lever med i kirke­årets li­tur­gis­ke liv og lar dette prege de for­skjel­li­ge da­ge­ne. Andre er mer frem­me­de for faste for­mer og kjen­ner seg ikke hjem­me i en slik mar­ke­ring av høy­ti­den. Uan­sett er det vik­tig å bruke an­led­nin­gen til å la påske­da­ge­ne pre­ges av deres krist­ne inn­hold. Da­ge­ne våre kan være for­skjel­li­ge, med plik­ter og pro­gram av ulikt slag. Men vi tren­ger alle å bli stil­le for det som skjed­de i påske­uken for snart 2.000 år siden. Det for­and­ret ver­dens­his­to­ri­en. Fort­satt for­and­rer det men­nes­ker.

DAGEN