Den lokale kirke og lekfolket

Håper at de toner jeg oppfattet i blant annet i talene til Kirkerådets styreleder og kirkieådsdirektør påKirkemøtet 2018 peker i retning av at de har sans for utvikling av menighetsrådet som nødvendig grunnlag for folkekirkens eksistens.

I den forbindelse trekker jeg også fram det jeg leste i avisa Dagen i dag i en artikkel om lekfolkets myndighet og prestemangel. Forfatter: Joachim F. Grun,- forstander på Solåsen Pilgrimsgård og grunnlegger av Peterstiftelsen. Han skriver blant annet dersom ikke Den norske kirke vinner lekfolket, vinner den ikke fremtiden. Han sier videre at får ikke lekfolket en ny iver, et åndelig «empowerment,” blir folkekirken bare et skalkeskjul for umyndige menigheter. Det kan også skje når vi erstatter «lekfolk» med «velgere».

Kristent Mannsarbeid har i en oversikt over den kirkelige situasjonen, pekt på at man bør la de tusens blomnstrer blomstre. I valgmenigheter eller hva det måtte være. Personlig føyer jeg til ønske om at den lokale menighet sammen med frivillige kristelige organisasjoner som Normisjon, NMS og Misjonssambandet og andre kirkesamfunn som Delk og Frikirken og Pinsevenner, , baptister, metodister for å nevne de fleste, ikke opptrer som konkurrenter, men har fokus på at de arbeider for samme mål, om enn med litt forskjellige midler. En lokal flora i all fordragelighet og vennlighet. Vi er på vei sammen.
Jeg innrømmer gjerne at jeg har mitt ståsted i Den norske Kirke og Normisjon. Nettopp ved å ha et trygt ståsted kan jeg med åpenhet digge de andre kirkelige samfunn. Glad for et hver medmeneske som er glad i Jesus. Guds rike er heldigvis ikke avhengig av våe konstruksjoner av fellesskap i øst og vest.
Håper at slike synspunkter vil være grunnleggende når strukturen etter hvert tar form i Den norske kirke: «Lokalkirke for alle penga med tusen blonstrer i sitt fang». Det er vel nemlig slik at reformasjonen i sin tid frigjorde enhver troende til å delta i det «almene prestedømme». Det blir særlig relevant når det også gjelder medansvar for den sanne lære, skriver Joachim Grun i artikkelen.
For ordens skyld gjør jeg merksam på at det altså er Den norske kirkes struktur han tar som utgangspunkt i. Derfor gjengir jeg hans sluttsats: «Jeg har tatt før og tar igjen til orde for at det bør bli menigheter med forskjellige profiler under samme taki DNK og at akkurat det vil kunne bidra til å bevare den enhet som også ved nye lærevalg kan bli stående. Da kan DnK i sannhet bli rausere.» Da tror jeg også man kan bli enda rausere i sin omgang med annerledes kristelig praksis i frikirkelige sammenhenger, er min tese