Den kristne arven på Nordkalotten

Vekkelsen gikk på tvers av grensene i nord og vokste seg sterk som troens forsvarer og forsamlingens vugge.

Norges nordområder er en del av en større geopolitisk enhet som vi nå kaller Barentsregionen. 

Etter den kalde krigen ble det på norsk initiativ inngått et regionalt, forpliktende samarbeid mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Nordland, Troms og Finnmark ble alle inkludert i den nye Barentsregionen i 1993.

Kan fellesarven på Nordkalotten ha noe å gjøre med en russisk munk som het Trifon, en svensk- samisk botaniker ved navn Lars Levi og en norsk fiskarbonde fra Espenes som ble oppkalt etter sin bestefar Andreas? Dette er en historie som begynte for over 400 år siden.

Jesus etterlot sine apostler med en stående ordre om å gå ut «...helt til jorden ende». Sett fra Jerusalem er Nordkapp et slikt endepunkt i nordlig retning. Men det tok nesten tusen år før evangeliet var kjent nord for polarsirkelen. 

Kongene i København, Stockholm og Novgorod har mye å svare for, men de kjente samtidig på et ansvar for kirkens nærvær i «ultima thule». 

Begrepet ble først benyttet i gresk og romersk mytologi for å navngi steder som lå utenfor sivilisasjonen i det ytterste nord. 

Majoriteten av befolkningen på Nordkalotten hadde allerede en annen etnisk opprinnelse enn viking-stammene lenger sør. De tilhørte finsk-ugriske og slaviske folkeslag.

Munken og asketen Trifon dro på eget initiativ som ung misjonær til Kola-halvøya rundt 1520. Han ble av de ortodokse regnet for «øst-samenes apostel» og utropt til helgen og kaltden hellige Trifon etter sin død i 1583. 

Munkeordenen han startet, og klosteret han bygget i Petchenga-dalen (Petsamo) eksisterte mer eller mindre i 400 år før Sovjetregimet satte et punktum for virksomheten etter den finsk-sovjetiske vinterkrigen i 1939. 

Men den siste munken døde i 1984. Mange besøkende fra Norge og Finland nøt gjestfriheten og fellesskapet med de ortodokse prestene og munkene. Dette satte sitt preg på atmosfæren og relasjonene på tvers av grensene. 

Kontakten brakte også den østlige kristendommen nærmere, og den dag i dag kan man besøke de ortodokse kapellene som Trifon bygde i Boris Gleb og i Neiden på den norske siden av grensen. 

Hvem vet hva bønnene til munkene kan ha betydd for at Norge og Russland aldri har hatt en militær konflikt?

Kongene i Nord-Europa fikk en enda sterkere religiøs rolle etter at pavedømmets makt ble avskaffet under reformasjonen. På begynnelsen av 1700-tallet sendte danskekongen presten Thomas von Westen til den nord-samiske befolkningen. 

En lignende befaling om at samene skulle omvendes gikk også ut fra det svenske kongehuset. Selv munken Trifon søkte støtte fra tsar Ivan den grusomme. 

Å blande politikk og religion får ofte fatale følger, men siden Gud både kan bruke esler og steiner bar kongenes misjonsglød likevel noen gode frukter. Kristus ble kjent blant nye folkeslag i «ultima thule».

Denne kongelig inspirerte misjonsvirksomheten i nordområdene med kristendomsopplæring og krav om omvendelse fra hedenskapet la til rette for vekkelseskristendom på grasrota. 

Presten og botanikeren Lars Levi Læstadius fikk en nøkkelrolle blant utslåtte alkoholmisbrukere i svensk Lappland. 

Misjonærene som Læstadius sendte ut fra Karesuando og senere fra Pajala i Tornedalen nådde blant annet ut til ishavet ved Alta, i Ofoten, Varanger og til bygdene rundt Lyngenfjorden. 

Størst betydning fikk den læstadianske vekkelsen i Nord-Finland. Fortsatt samles titusenvis av troende på de årlige sommerstevnene for å høre Guds ord.

På 1700- og 1800-tallet kom det en bølge av immigranter sørfra som bosatte seg i nord-norske fjelldaler i Troms og ute ved den fiskerike kysten. Dette skjedde i hovedsak før den store folkevandringen over til Amerika. 

En av dem var familien Wangberg fra Frosta i Trøndelag. Barnebarnet Andreas Wangberg ble født i 1867 og kjøpte en bibel av en besøkende misjonær fra det engelske bibelselskapet. 

Deretter solgte han sjarken sin og dro på bibelskole i Kristiania. Kontaktene han fikk der førte han over til England og videre til Amerika. Her giftet han seg med en norsk immigrant og planla misjonstjeneste i Kina. 

Men Bokseropprøret i 1898 satte en stopper for dette. Tilbake i Kristiania ble han oppsøkt av den engelske misjonæren som ville ha Andreas med til Tromsø-området som tolk. Målet for reisen var de samisktalende i nord.

Da de besøkte en reindriftsfamilie utenfor lavvoen deres, antakelig i Lyngen, oppfattet misjonærene at samene ikke hadde noen bibel på sitt eget språk. Dette ble starten på Andreas’ livsgjerning: å gi samisktalende en bibel på morsmålet. 

Året etter, nærmere bestemt i 1904, besøkte Andreas Tromsø på nytt og gjorde en ny oppdagelse: samene hadde jo en bibel, ferdig publisert og på lager i Tromsø fra 1895. 

Den hadde bare i liten grad blitt distribuert. Med stor entusiasme og begeistring kjøpte Andreas etter hvert halvparten av biblene som han distribuerte rett fra ryggsekken på kryss og tvers i Troms og Finnmark. 

I 1913 kjøpte han dessuten finske og russiske bibler og dro over grensene som bibelmisjonær på Nordkalotten.

Hvorfor nevne disse tre personene for å beskrive den kristne historien i nordområdet? Jo, nettopp fordi de hver for seg representerer tre åndelige strømninger som fortsatt setter sitt preg på åndslivet. 

Munken Trifon ble understøttet av kongemaktens ønske om å kristne og kolonisere samene. Thomas von Westen fulgte i samme spor 200 år senere. Halvsamen Lars var derimot en mann av folket. 

Han vokste opp i svensk Lappland og ble navnebærer til den største folkevekkelsen på Nordkalotten. Trifon og Lars står på hver sin måte forankret i den kirkelige tradisjonen. Andreas er derimot den internasjonale og frikirkelige kristendommens representant. 

Selv om Andreas Wangberg ble kong Haakon sin venn, som ved kongelig resolusjon fikk tillatelse til å preke i alle kirkene i Nord-Hålogaland, var han en dissenter som hadde forlatt statskirken. 

Han ble en forløper til den moderne, frikirkelige bevegelsen som etter 1850 dannet nye, uavhengige menigheter ut fra bysamfunnene på Nordkalotten. 

Baptistsamfunnet, Det norske misjonsforbund, Metodistene, Frelsesarmeen og Pinsebevegelsen var blant dem som fant veien nordover og plantet menigheter på de samme tuftene.

Vi bør heller ikke underslå de lutherske misjonsinitiativenes innsats: Samemisjon, Indremisjon, Frikirken og Vestlandske indremisjon har alle satt spor etter seg både i byene, bygdene og i ødemarken. 

Likevel har det lenge banket en ny tid på døren, og tilbakegangen i menighets- og organisasjonsliv er mer synlig her nord enn noe annet sted i landet. 

Håpet ligger likevel gjemt i den rike misjonshistorien. Fundamentet er lagt og «dødsrikets porter skal aldri få makt over den» sa Jesus om sin menighet.