Den forbudte sorgen

Hvorfor ikke plante et frø eller et tre eller arrangere en grønn demonstrasjon i eller utenfor kirkerommet?

«Lysninger» heter en ny bok. Ennå ikke lest. Men den står øverst på ønskelista mi. Mest fordi den handler om å snakke sant på tross av at sannheten er ubehagelig.

Og dette er min aller største skuffelse som voksen; at kirkens forkynnere ikke snakker om min virkelighet, det å leve som troende på en jord som er truet av økologisk og økonomisk kaos.

De siste årene har jeg lyttet på svært mange andakter og gudstjenester, med et grønt øre.

Men selv der det lett kunne flettes inn, for eksempel som en beskrivelse av en bekymring de aller fleste av oss deler, nevnes nesten aldri klimaendringer og naturødeleggelser!

Og jeg sitter tilbake, liksom forlatt og forrådt av et fellesskap jeg trodde jeg hadde.

Et fellesskap som snakker høyt om at «sannheten skal gjøre dere fri», men som ikke snakker sant.

Jeg forstår at det er et vanskelig tema. At tekstene ikke umiddelbart snakker om klima og miljø.

At liturgi og salmer kunne vært «grønnere». At en prest skal være prest for hele menigheten, også for klimaskeptikere.

At økoteologisk kompetanse og økologisk bevissthet og engasjement kan mangle hos både taler, stab og menigheten forøvrig. At økokrisa kan virke overveldende.

Men det kan være så enkelt: Vi husker å si at det er «global pandemi». Men vi kan også huske å si at det er «global klima – og naturkrise».

For hvis vi ikke sier begge deler, sier vi bare en halv sannhet. Og halv sannhet er som kjent løgn.

Hvis vi ikke sier begge deler, forties en livsviktig sannhet: At pandemier er ille og går over, men at økokrisa øker og ikke går over, at dette henger sammen og at vi kan og må gjøre noe, nå. I humanismens navn, i Guds navn.

Det er ikke bare forfatteren av Lysninger, Sindre Skeie, som sørger over jordens tilstand. Vi blir stadig flere. Hvert barn i dag får høre hvor viktig det er å «passe på planeten».

Hver ungdom vet at det gambles med framtida deres. Også hos mange voksne øker fortvilelsen for hver nye oljelisens, for hvert unødige tonn med klimagass, for hver nye motorvei som stjeler matfatet fra dyra.

Som troende anser jeg dessuten min generasjons ødeleggelse av Guds skaperverk som en tung, økologisk synd.

Vi nærmer oss Skaperverkets Dag, ofte feiret rundt FNs Miljødag, 5. juni. Tenk om denne søndagen ble begynnelsen på en ny frihet, frihet til å snakke om klimasorg, natursorg og framtidsfrykt. Temaet er «Handling gir håp».

Så hvorfor ikke plante et frø eller et tre eller arrangere en grønn demonstrasjon i eller utenfor kirkerommet? (Se Byggesteiner for grønn liturgi, gronnkirke.no)

Handling gir håp. Når vi engasjerer oss i gode, meningsfylte handlinger, lindres sorg og framtidsangst. Kjærligheten driver frykten på dør.

– Delt sorg er halv sorg, heter det. Først når vi anerkjenner sorgen, hos oss selv og den andre, kan vi se en lysning. Først når følelser og virkelighet står sammen, kan evangeliet skinne.