Den andre pandemien

I dag har vi to pandemier gående i samfunnet, koronaen og et tiltagende alkoholkonsum.

For drøyt hundre år siden døde min tante Therese i spanskesyken. Hun ble bare 20 år gammel, og hun ble den første som ble gravlagt på familiens gravsted. På femtitallet døde min farmor og farfar, og i 1985 min far, alle rundt 80 år gamle.

Noe mangler på den mørke, glatte gravstøtten: navnet på en liten person, født utenfor ekteskap, som etter datidens rystende skikk ikke ble gravlagt sammen med moren i 1919, men i all stillhet og anonymitet – lagt i en grav sammen med en tilfeldig annen avdød.

Case closed. Tante Therese, min fars eldste søster, ut av soga gikk. Alle visste at hun ikke døde alene. Men det skulle det ikke snakkes om.

I dag har vi to pandemier gående i samfunnet, koronaen og et tiltagende alkoholkonsum. Den første skrives og snakkes det opp av vegger og nedad stolper om, den andre er omgitt av en illevarslende taushet.

Prøv å nærme deg emnet alkoholmisbruk overfor en avisredaksjon, og du blir prompte avvist og tiet ihjel. Dette skal det ikke snakkes om, til tross for at denne «andre pandemien», alkoholen, tar flere menneskeliv enn koronaen.

Dette blir forbigått i stillhet, på samme måte som det lille mennesket (noen måneder gammelt) som bare forsvant i en ukjent grav i 1919.

Når pressen bestemmer dagsorden, blir det som pressen vil. Under spanskesyken ble brennevin brukt som «medisin», og alle kunne få resept på en halv flaske cognac: det skulle være helsebringende.

Til og med veterinærer kunne foreskrive en halvflaske brennevin «i medisinsk øyemed». Dette er det blitt raljert ettertrykkelig med i pressen og i fagbøker opp gjennom årene - helt til i fjor.

Men nå er vi der igjen: Alle butikker stenges - med unntak av matvareforretninger, apoteker - og polet! Vinmonopolet blir rangert på lik linje med apoteket, dette er jo noe folk virkelig trenger! Altså tilbake til start for hundre år siden.

I dag regner man ca. 500.000 mennesker i Norge som har et overdrevent og helseskadelig alkoholforbruk.

Det er denne halve millionen som står for halvparten av all alkohol som konsumeres her i landet (s. 106-114 i min bok Historien om et fall. Kostnader og konsekvenser av dagens alkoholpolitikk).

Av disse 500.000 regnes halvparten å ha et så høyt overforbruk at det er livsfarlig både for dem selv og andre.

Ut fra disse 250.000 regner man i snitt 7 medavhengige pr. misbruker, hvilket tilsier at drøyt 1,7 millioner mennesker får sitt liv negativt influert av noen andres misbruk. Svært mange av dem er barn.

Men det skal det ikke snakkes om.

Rett som det er dukker det nå opp historier i pressen om tidligere alkoholikere som står frem med sin historie og deler gleden over å ha fått et nytt liv som rusfri. Dette er oppbyggelig lesning, og noe alle elsker å høre/lese om.

For der ser man jo at det var ikke så farlig likevel, flinke gutten/jenta, som snublet og kom seg på beina igjen. Se - det gikk jo så bra så!

Men bak en hver som klarer å karre seg ut av et misbruk ligger det 9 - ni - andre som ikke har klart det, som har gått på trynet og blitt liggende der. 90 prosent klarer seg ikke. Men det vil vi ikke høre om, det er bare for ubehagelig.

Nestor innen norsk alkoholforskning, dr. med. professor Hans Olav Fekjær, har uttalt at alkoholen er vårt farligste rusmiddel, for det er akseptert, allment utbredt, tilgjengelig og lovlig.

Alkoholen er vårt farligste rusmiddel nettopp fordi den er ufarliggjort. Folks genetiske miks avgjør om man er i faresonen eller ikke. Mange kan ta seg et glass eller tre i hverdagen gjennom et helt liv uten å la seg merke med det.

Men svært mange kan ikke det, de blir kort og godt hekta på uhyggeligste vis. Hvilken kategori du selv tilhører, vet du ikke før du sitter i klisteret, og da er det for sent.

Da er det for sent å konstatere at du var blant de 10 prosentene og ikke blant de 90.

Her kommer altså en prektig ikke-alkoholiker med løftet pekefinger og vil ta kosen fra folk. - Tolk det slik, og det blir lett å avfeie hele problemet. Ferdig snakka.

Men jeg mistet min beste venn og kjæreste på verst tenkelige vis: «kosen» endte med å ta livet av ham – registrert som et mistenkelig dødsfall som endte med en arrestasjon og en siktelse.

Pressen er full av digre annonser for digitale vinkurs og anbefalinger av forskjellige vinmerker. Forestill deg at vin blir byttet ut med nikotin – det ville jo være helt absurd. Men det er ikke mer enn 15 år siden røykeloven ble innført.

Da hadde det vært forbudt å reklamere for sigaretter i noen år allerede, men det er jo tilfellet med alkohol også? Det er jo ikke lov å drive alkoholreklame? Så hva er det egentlig som skjer?

Mange lider av den misoppfatning at staten tjener på dette. Regner man alle inntekter fra salg og merverdiavgift, omsetning i barer, restauranter og på Polet, havner man på rundt 13,5 milliarder.

Men utgiftssida, inkludert sykefravær, skader, skofting, redusert arbeidskapasitet, alkoholrelatert arbeidsløshet etc., ligger på omkring 22 milliarder.

En hver bedriftsleder med vettet i behold vil se at dette er dårlig butikk: Denne kosen koster samfunnet netto 8,5 milliarder kroner i året.

Men det skal vi ikke snakke om.

Før likte jeg å ta et glass hvitvin til middagen min - nesten hver dag. Det er blitt redusert til et halvt glass – annenhver dag. Det er det med alkoholen: den smyger seg innpå deg, og det skal jeg ha meg frabedt.

Når krysses grensen? Når går «kosen» over til å bli et helvete?

Alkohol med måte kan høyne et måltid eller en opplevelse, men er det virkelig nødvendig å ha alkoholen smurt tynt utover det ganske land til en hver tid, i sportsssammenhenger, på kulturarrangementer og strikkeklubber; på brygger, streder og torg; drikke, drikke, drikke - uten alkohol er visst intet sosialt treff komplett lenger?

En tredel av Norges befolkning vil kunne skrive under på at de er lut lei av å få sin tilværelse ødelagt av andres alkoholmisbruk. Teller vi ikke?

Nå har jeg fått Folkehelseinstituttet, politiet, flere lensmenn, advokater, rusforskere, en rekke helsefagarbeidere, 7 biblioteker, organisasjonen Idrett uten alkohol og AKAN kompetansenter med meg på laget så langt - og jeg har bare såvidt begynt.

Alkoholmisbruket i samfunnet er trygt beskyttet av en samstemt presse: Ikke se - ikke høre - ikke snakke. Alt blir kokt ned til enkeltsaker – altså unntak fra normalen; at det dreier seg om en systematisk svikt på samfunnsplan blir konsekvent fortiet.

Det er ikke mange tiår siden det var trygt og omkostningsfritt å denge «kjerring & unger» - det var en privatsak. Siden har mange andre samfunnsmessige dysfunksjoner kommet til overflaten – nå sist, Metoo.

For å få et bilde av problemomfanget, foreslår jeg at du begynner å telle til 500.000. Deretter – hvis du gidder – kan du jo fortsette med å telle de 1,7 millioner medavhengige også.

Men det er jo bare enkeltsaker.

Skribenten er forfatter av boken «Historien om et fall. Kostnader og konsekvenser av dagens alkoholpolitikk».