Magnus Malm og Martin Luther

Det forundrer meg at en åndelig retreat- og veileder som Malm synes å være blottet for innsikt i Luthers åndsliv, preget som det var av meditasjon, åndelige øvelser, faste, henrykkelse, stillhet og bønn.

I sin bok «Som om Gud ikke finnes» har den kjente forfatter Magnus Malm levert en bredside mot «flodhesten» Luther og luthersk kristendom og finner her en hovedkilde til sekulariseringen i Norden. Tenk det! (Jf. et utdrag i Vårt Land – og i avisens nettavis.)

Luther og lutherdom er mangfoldig. Et teologisk geni som Luther med sin enorme spennvidde, kan lett bli gjenstand for fantasier.

Den avkristnede sekularisme i Norden er et forholdsvis nytt fenomen, og ikke spesielt framtredende før 1900-tallet.

Hvorfor skulle Luthers forkynnelse og virke få sekulære følger først de siste 50-60 år? Og hva med de store lutherske vekkelser på 1800-tallet, den haugianske i Norge, den rosenianske i Sverige og den pietistiske i Finland, var disse også utslag av Luthers sekulærfremmende teologi?

Har tusener av prester, forkynnere, misjonærer i årevis drukket av sekulær-teologiske kilder og postiller?

Malms påstander er drøye. Det synes som at for ham kunne Norden og Europa godt vært Luther og reformasjonen foruten. Evangeliets lys og flammer som varmet Europa på 1500-tallet nøret øyensynlig opp under sekulære krefter! Som om åndslivet under middelalderen var å foretrekke framfor den nye pave og makthaver Luther.

Malm anklager lutherdommen for å forkynne ensidig rettferdiggjørelse ved tro. Dommen er gal. Den treffer overhodet ikke Luther og mange av hans etterfølgere på 1500-tallet, eller de lutherske Kristus-mystikere på 1600-tallet.

Klassisk luthersk forkynnelse om rettferdiggjørelsen og dens følger kjenner Malm tydeligvis lite til. Hadde han enda visitert den liberale lutherdom i Norden med sine mange biskoper og universitetslærere i spissen og den utvannede forkynnelse om rettferdiggjørelsen og «Guds kärlek», der Herrens bud blir tømt for innhold, ja, da hadde det vært noe.

Han kunne også ha rettet søkelyset mot de deler av luthersk forkynnelse, som (med rette) vektlegger det objektive i frelsesverket og nådemidlene, men på en slik måte at ransakelse, bot og nytt liv har liten plass. Dette begynte til dels hos Melanchton og ortodoksien og førte til en intellektualisert skolelutherdom som lever fortsatt.

Det faller visst ikke Malm inn at store deler av dagens lutherdom kan ha brutt kontakten med sine røtter. Det mest dramatiske er at Malm tar et oppgjør med Paulus’ egen forståelse av sentrum, av selve evangeliet: rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. Den protestantiske kristenhet har altså misforstått apostelen.

Det forundrer meg at en åndelig retreat- og veileder som Malm synes å være blottet for innsikt i Luthers åndsliv, preget som det var av meditasjon, åndelige øvelser, faste, henrykkelse, stillhet og bønn. Han fryktet Gud Fader, trodde på Kristus, elsket Ham og gledet seg i Ånden, men hadde ingen redsel for Gud etter omvendelsen, som Malm tror. Luthers skrifter er fulle av Kristusmystikkens (Kristusforeningens) språk og bilder.

I over 40 år har jeg selv levd i den lutherske Kristusmystikk (om å være i Kristus og Kristus i oss), noe som må fortone seg som en gedigen selvmotsigelse for Magnus Malm. Luthersk Kristusmystikk! Til og med nyere luthersk forskning i Norden har «oppdaget» hvor framtredende denne dimensjonen var hos Luther og klassisk lutherdom.

Med sin betoning av Kristusnærvær, Kristusforening og endog delaktiggjøring i Gud (theosis), tett opptil ortodoks teologi. Ikke som perifere temaer hos Luther, men integrert i sentrum av Hans teologi og rettferdiggjørelseslære.

Rettferdiggjørelsen hos Luther er både en juridisk frikjenning og en forening med personen Jesus Kristus. Hvor er Malms påståtte motsetning til det felleskirkelige Kristusfokus? Dessuten: Når vi frelses ved tro alene, understreker Luther sterkt at troen ikke er alene, men full av liv og gjerninger. Ikke som frelsens grunn og årsak, men som nødvendige følger av troen.

Jeg har lært av Luther og de eldste lutherske fedre å meditere over trosbekjennelsen. Den gamle lutherdom har mer enn noe annet vist meg hva det vil si å være menneske. Noe Malm tydeligvis betviler.

Klassisk lutherdom forkynner at troende er syndere og rettferdige. Men ikke bare det; vi er også syndere og skapninger. Og herlige sådanne. Vi er langt fra bare redusert til synd, som Malm påstår. Underlig at Malm heller ikke har sett det – som så mye annet! Men rett skal være rett: Luther hadde sine feil. Malm likeså.