Guds vilje i historien

Dersom vi legger humanistiske betraktninger til grunn for Herrens handlinger i historien, forblir Bibelen en lukket bok.

Det er kommet en del reaksjoner på mitt innlegg i Dagen den 10. august om Guds vilje i historien anført av sogneprest Hallvard N. Jørgensen.

Som et svar til alle, vil jeg si at den enfoldige bibelleser som leser Bibelen etter sin ordlyd, har få problemer. Den derimot som vil tilpasse Bibelen sin egen tankeverden har store, ja, uoverstigelige problemer. Han vil aldri komme i havn med sin bibellesning.

Så til sogneprest Jørgensen. Han lister opp sin vrede i tre punkter. Først nærmest avskriver han Det gamle testamentet. Han slår fast at Moseloven er ingen direkte åpenbaring fra den sanne Gud. Ja, hele det gammeltestamentlige gudsbilde er problematisk. Dette er bekreftet av vår tids teologiske forskning.

Jørgensen er i bedre selskap enn de fleste aner. Den forskning han viser til kalles for den historisk-kritiske forskningsmetode. Den ble innpasset på Menighetsfakultetet allerede i 1915 og feirer således i år sitt 100-årsjubileum.

Ifølge denne forskning var Bibelen ikke lenger å forstå som et ufeilbarlig skrift. Bibelen var et slags blandingsgods av Guds åpenbaring og menneskelige tanker. Det var forskningens oppgave å sortere dette ut.

Det har den da også gjort til gangs. I dag er Mosebøkene med skapelsen, syndefallsberetningen, syndefloden fullstendig avskrevet.

Det profetiske budskap som vi finner i resten av Det gamle testamentet, er å forstå som allegorier, bilder som det tilkomne, som må tolkes i lys av Det nye testamentet. Med andre ord, Det gamle testamentet kan ikke lenger leses etter sin ordlyd. I praksis har det mistet sin troverdighet.

Jørgensen har med andre ord solid støtte i det teologiske fagmiljøet.

To syn på Det gamle testamentet står her imot hverandre. Den såkalte vitenskapelige tilnærming og den oppfatning at hvert ord i Bibelen er inspirert av Gud.

I dag er det den «vitenskapelige» tilnærming som gjelder og det harseleres uhemmet mot dem som forstår Bibelen etter sin ordlyd. Vi er forvist til skammekroken.

For det annet sier Jørgensen at de profetiske løftene til Israel ikke kan kobles til en fremtidig politisk plan for Israel. Nåvel, men Guds frelsesplan med Israel og oss andre forutsetter at noe også må skje på det politiske plan. Gud er tross alt historiens Gud. At Herren en dag skulle samle jødene i fedrenes land, har alltid falt teologene tungt for brystet. Det finnes ingen teologisk begrunnelse for dette, er det blitt hevdet.

Selv husker jeg en forelesning på Menighetsfakultet der en ikke ukjent professor i nytestamentlig teologi kunne utbasunere for et fullsatt auditorium at det ikke fantes noe i Det nye testamentet som kunne bekrefte landløftene i Det gamle. Forsamlingen – hovedsakelig teologiske studenter – reiste seg i begeistring og applauderte. Jørgensen har nok mange meningsfeller.

Det tredje poenget er nok ment å være Jørgensens ultimate dødsstøt. Bibelen og virkeligheten er for komplekse til å settes inn i et system, skriver han. Jeg vet ikke hva hans lærere i systematisk teologi ville ha sagt til det. Han fortsetter: «Når systemet som man arbeider med, ender opp med en oppfordring til fordrivelse av palestinere og i verste fall folkemord, bør varsellampene blinke tydelig.»

For det første er det ikke det jeg har sagt. Men det er nok en kjærkommen kortslutning. Men la nå det være. Jeg forstår Jørgensens vrede.

Vi som leser Bibelen etter sin ordlyd, er opptatt av å forstå hvorledes Den hellige Gud handler i historien. Det være seg med Israel eller andre folkeslag. Da er det instruktivt å lese de tre store skriftprofetene Jesaja, Jeremias og Esekiel. Her leser vi at både Israel og landene i datidens verden i tur og orden blir gjenstand for Herrens brennende vrede. Landene legges øde, folkene blir enten bortført eller drept. Hverken kvinner eller barn eller eldre blir spart. Gjentatte ganger heter det at Herren hjemsøker med sverd, hunger og pest.

Dette vil nok falle mange tungt for brystet. En slik gammeltestamentlig Gud vil man slett ikke være bekjent av. Men det er nå like fullt denne Gud som er oppe og går også når det gjelder dagens Midtøsten-konflikt.

Men Herren handler ikke i blind vrede. «Jeg vil gjengjelde dem etter deres gjerninger og etter deres henders verk» leser vi (Jer.25.14) Herren straffer det onde blant menneskene og alle dem som setter seg opp mot Israel. Profetenes advarsel om Guds straffende vrede følges hele tiden ad med en oppfordring til omvendelse. Herrens egentlige vilje er å skjenke oss alle sin nåde og velsignelse.

Dersom vi skulle vurdere Herrens domsgjerninger ut fra en menneskelig tankegang - for eksempel i lys av Haag- eller Genève-konvensjonene, er det liten tvil om at Vår Herre ville bli dømt for krigsforbrytelser.

Dette viser avstanden mellom vår verden og Guds verden, og hvor nytteløst det er å legge våre tanker på Guds råd. Det var da også et hovedpoeng i min første artikkel. Dersom vi legger humanistiske betraktninger til grunn for Herrens handlinger i historien, forblir Bibelen en lukket bok.

Når det er sagt, er det fullt mulig for en trofast bibelleser å få innsikt i Herrens råd. Men da må vi ikke bortforklare Ordet slik teologene gjør. Vi må tvert om studere det inngående.

Det er min vurdering at den største villfarelse som har rammet oss, er den historisk-kritiske metode. Den er uhyrlig på to punkter. For det første setter den seg i en bedømmende stilling overfor Skriften. Parolen er: har Gud virkelig sagt?

Det går ikke an å møte Bibelen med en slik holdning. Det er vi som er objekt, ikke Bibelens Gud.

For det annet; det verktøy eller redskap teologene bruker er den menneskelige tanke, den sunne fornuft. Slik må det også være når man skal drive vitenskap på verdslige premisser. Men Guds ord og Guds råd i historien lar seg ikke gripe av den menneskelige tanke. «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier», leste vi.

Sett med denne verdens øyne blir Bibelens Gud et anstøt. Dersom teologer og kristne ledere fortsetter å lese Bibelen med humanistiske øyne, blir ikke Bibelen bare en fremmed verden men også en fiendtlig verden.

Det er ikke vi som skal ta Gud til fange i våre tanker, men Gud som skal ta våre tanker til fange i sin verden.