Torben Søndergaard og The Last Reformation. Nåden eller loven?

Derfor trenger vi å utvikle en allergi mot all forkynnelse som inneholder en mengde fokus på hva du og jeg burde gjøre eller ikke burde gjøre, og mindre fokus på hva Jesus har gjort for oss.

En bevegelse i Danmark, startet av Torben Søndergaard, har også fått en del vind i seilene også i Norge. Mange kristne blir tiltrukket av historier om helbredelser og en mirakelfylt hverdag, i tillegg til et budskap som utfordrer status quo mange opplever i kirker og eget liv i dag.

I KINOSALEN: «Hvis du har smerter i kroppen eller ønsker å møte Jesus, kan du komme frem her». Les reportasjen her:...Posted by Dagen on 1. mars 2018

Jeg tok en sveip innom nettsidene for å se hva de sa om seg selv og sin tro. Selv om det er mye fint å kjenne igjen, så som et klart evangelisk budskap om synd og behovet for omvendelse og tro på Jesus, så er det også noen klare elementer i dette som bør være til bekymring.

Jeg har lagt ved direkte sitat og deretter skriver jeg mine kommentarer.

Bare som et førsteinntrykk så får jeg alltid en ubehagelig følelse når kristne bevegelser er såpass personfokusert. Torben Søndergaard framstilles som gudsmannen med svaret. Hans frelseshistorie presenteres på en måte som minner om noe hentet ut av Bibelen, med vektlegging av Guds tale og overnaturlige hendelser.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skulle si noe om noens evner eller kall til kristen tjeneste. Utfra deres nettsider kan jeg heller ikke se at de er ansvarlig til noen kirke, noe lederskap, heller ikke knyttet til noe større nettverk. Men dette er bare min første observasjon. Nå til hva de selv sier om seg selv og sitt arbeid.

If we look at the Protestant church today, it looks so much like the Catholic church and so little like what we read in the Bible and especially the book of Acts. Therefore we really need a new reformation that goes so much deeper than what Martin Luther and the other reformers came with. We are talking about a reformation that deals with the doctrines, the Spirit and the whole church system, why we do church the way we do it. - Torben Søndergaard

Jeg er helt for en ny reformasjon. Kirken, spesielt i vesten, er i et moralsk og teologisk fritt fall ser det ut til. En reformasjon som tar oss tilbake til apostlene lære er essensiell for å stoppe denne utviklingen, tror jeg. Men hvordan den eventuelt ser ut vet jeg ikke. Jeg tror heller ikke det er en god ting å være “stor i kjeften” og nedvurdere hva Gud gjorde gjennom Luther og de andre reformatorene på 15 og 16-hundretallet. Det framstår også en smule arrogant å tenke at det man selv ikke bare er en del av, men faktisk bringer til bordet, er det som vil redefinere og forene alle trosretninger og teologiske ulikheter. Så får hver og en selv gjøre seg opp en mening om det er rett at reformasjonen ikke var ett oppgjør med doktriner og hele kirkesystemet man hadde i middelalderen. Jeg vet ihvertfall dette: Søndergaard risikerer ikke å bli lyst i bann og brent på bålet av pavekirken fordi han sier det han sier.

We got the first reformation with Martin Luther in the 16th century, and the last 500 years there have been revivals here and there, where truth that has been lost has come back again. We have for example the Baptist church where they came back to the biblical baptism of believers by full immersion and not baptizing infants. Another example is the Pentecostal church where they came back to believe in the gift of the Holy Spirit also for today. Every truth that is now in different boxes, in different places is going to come together. Getting all these truths together with a change of the way we do church will bring us back to the life we see in the book of Acts. - Utdrag fra boken The Last Reformation.

Ulikheter og teologiske ulikheter. Igjen en lite skjult tro på ens egen rolle og tjeneste. Et spørsmål er betimelig i lys av det siterte: Mener Søndergaard at andre med et annerledes syn enn han i teologiske spørsmål, ikke er oppriktige og ærlige i sin tro?

Tenker han at Gud trenger hans hjelp for å korrigere og føre kirken sammen? Eller kan det være at Gud tillater disse ulikhetene, og bruker dem i sin plan, av en årsak?

Jeg er helt for å diskutere, med basis i Bibelen teologiske uenigheter. Jeg mener selv også at mitt syn er riktig. Men det er min personlige mening. Jeg er ikke i en posisjon hvor jeg har alle svarene og ser ting klart og tydelig. Jeg kan bare forholde meg til Gud og læren i henhold til det lys Gud har gitt meg. De som ikke ser ting som meg, er like mye mine brødre og søstre i troen og må respekteres deretter. Bibelen snakker om at alt mellom oss skal skje i kjærlighet. Det er etter min forståelse eneste farbare vei for sann kristen enhet. Ikke at vi blir enige og tenker likt i ett og alt.

Når vi leser Bibelen så forstår vi at den er et bibliotek av bøker og tekster av forskjellige sjangrer. Der er brev, historiske bøker, profetiske bøker osv. Apostlenes gjerninger er en historisk beskrivelse. Lukas, forfatteren av teksten, sier selv hva hensikten er med det han skriver:

I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt.(Apg 1.1-2).

Dette er altså en bok i forlengelsen av evangeliet om Jesus. Det er det historiske vitnesbyrdet om hvordan apostlene utførte misjonsbefalingen og hvordan den første kirke ble til og levde.

Apostlenes gjerninger er deskriptiv, altså beskrivende, og ikke preskriptiv, det vil si normativ.

Brevene fra apostlene er derimot eksempler på preskriptive tekster, for de setter de læremessige rammene for oss. De forklarer oss hva, hvorfor og hvordan. H va er det vi tror på; hvorfor tror vi dette; og hvordan lever vi dette ut (hvilke konsekvenser får det å tro, eventuelt ikke tro dette).

Apostlenes gjerninger er altså ikke normativt i sin beskrivende form for oss kristne i dag. Den lærer oss ikke først og fremst hva vi tror og hvordan vi skal leve (selv om den inneholder normativ lære, så som Apg 15.28). I stedet er den i hovedsak en bok vi lærer fra i lys av de normative brevene.

For eksempel utdyper Paulus apostlenes vedtak fra det første kirkemøtet om å avstå fra kjøtt ofret til avgudene i Apostlenes gjerninger 15, i sitt første brev til korinterne kapittel 8.

The next thing we want to do, is to kickstart all christians into the life we read about in the Bible. Kickstarting means to train people, disciple them in doing the things, not only hearing, but doing. Which things? Healing the sick, casting out demons, preaching the gospel, baptizing people in water, baptizing people in the Holy Spirit and so on… We talk about making disciples!

Mirakler, tegn og under. Når noen sier at de har svaret med stor S, spesielt i enkelte lærespørsmål kirken har vært delt over siden de tidligste tider - da bør vi alltid møte dette med en god porsjon sunn skepsis. Vi har alle sett mange profeter som vi, og særlig de selv, kanskje trodde var noe stort, men som så ble felt av stolthetens sverd. Vi har så lyst at Guds rike skal ha framgang, at mennesker skal bli frelst og kirken vokse. Vi ønsker så gjerne å se mer mirakler og under skje i hverdagen vår. Men vi må samtidig passe oss så vi ikke gjør det som tilhører Gud å dele ut som Han selv vil, nemlig helbredelse, tegn og under - til et kriterium for hvor sterkt et gudsliv vi har og lever. Vi må ikke gjøre de ting som er spennende og tiltrekkende på alle mennesker, det overnaturlige, mektige og mirakuløse - til en målestokk for hverken læren eller livet. Men hva er kjennetegnet på en kristen disippel?

En disippel er enkelt forklart en som følger sin mester og lærer ( rabbi). I kristen forstand betyr det en som ser til Jesus for å ligne mest mulig på Han. Jesus selv definerte hva det var i Matteus 28.18-20:

Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

En disippel kjennetegnes på dette, sagt med litt andre ord: Han eller hun er opptatt av å leve og spre evangeliet der han eller hun er. Veldig lite om mirakler, tegn og under. Merk, jeg sier ikke at dette ikke skal være en del av den kristnes liv. Men det jeg sier, basert på slik jeg kan forstå Bibelen, er at en kristens liv måles ikke på dette. For om vi gjør det, er det en overhengende fare for at vi er på vei inn i loven, ikke nåde. Til de sier Paulus at da blir nåden uten verdi for oss og vi stiller oss selv under lovens forbannelse igjen (Gal 5).

Og det er her jeg opplever den største faren ligger med slike bevegelser. Jeg kjenner ikke disse godt nok til å si det ene eller andre på nåværende tidspunkt, men det er nok varsellamper som blinker når jeg leser og hører Søndergaard sine ord til at jeg vil sende ut et velmenende råd. Personlig vet jeg fra egen erfaring at det alltid er lettere å velge lovens vei enn nådens. Jesus selv sier jo at å velge Han er som å gå inn en trang port og på en smal vei, mens verdens vei, som er lovens vei, har en vid port og bred vei (Matt 7.13-14).

Derfor trenger vi å utvikle en allergi mot all forkynnelse som inneholder en mengde fokus på hva du og jeg burde gjøre eller ikke burde gjøre, og mindre fokus på hva Jesus har gjort for oss.

Vi må lære vårt sinn og sjel å gjenkjenne og sette pris på evangeliet om at alt er ved nåde på grunn av hva Jesus har gjort en gang for alle.

Her ligger kraften og der er det virkelige mirakelet, at Han elsker en synder som meg og elsket meg så høyt at Han gav avkall på Sitt eget, tok på Seg en tjeners skikkelse, ble et mennesket og døde på korset for mine synder. All lære som truer med å skygge for denne evige, vidunderlige og altoppslukende sannheten, er dårlig lære som vi trenger å si nei takk til.

Les også: