Er det ikke rom for Det gamle testamentet lenger?

Og dette verket er ikke av mennesker. For det som er umulig for mennesker er mulig for Gud. Bare Gud.

Kontroversene rundt Andy Stanley har løftet fram en reell problemstilling i dagens evangelikale kirke, nemlig hvordan skal vi forholde oss til disse gamle tekstene? Stanley sin progressive vei går ned gaten av liberalisme hvor man enten totalt fjerner, eller som Stanley sier, avhengsler ( unhinge) seg fra de ting som man tenker gjør det vanskelig for folk å komme til kirken og ta imot Jesus.

Problemet man raskt møter på er selvsagt hvor langt en kan gå og fortsatt kalle det kristendom? Andy Stanley ser ut til å tenke at alt du trenger å tro på og bekjenne er Jesu oppstandelse. Alt det andre kan du i realiteten si hva du vil om, bare du holder fast ved denne ene sannheten: Jesus døde og stod opp igjen. Men spørsmålet er ikke hvor lite vi trenger å tro for å kunne kalle oss kristne.

Egentlig er spørsmålet to-delt fordi alt som berører Bibelen berører både inngangen til, og vandringen i, den kristne troen; både frelsen og livet.

Så de to spørmålene vi sitter igjen med er Hva er frelsende tro; og Hva definerer det kristne livet? I forsøket på å besvare disse to så sier altså Andy Stanley at troen på Jesu oppstandelse er alt du trenger for frelse, og Det nye testamentet er alt du trenger for å vite hvordan leve det kristne livet. Men vil Bibelen selv bekrefte en slik framstilling?

Det enkle faktum er at Bibelens eget vitnesbyrd om seg selv motstrider dette fra start til slutt.

La meg få eksemplifisere med noen enkle, men dessverre nesten glemte, skriftsteder som viser nettopp dette. Stanley bruker blant annet menighetens første kirkemøte i Apostlenes gjerninger kapittel 15 som et grunnlag for sine påstander om at de tidligste kristne, i særdeleshet apostlene, oppmuntret de nyomvendte hedningene til å ikke bry seg med Det gamle testamentet og dets påbud.

Det var kristne jøder som hevdet at de ny-omvendte hedningene måtte la seg omskjære og følge moseloven for å kunne bli frelste. Så vi bør merke oss at dette er først og fremst et spørsmål om frelse og hva som er kravet for å kunne kalle seg en kristen (kristendommen var fortsatt ansett som en del av jødedommen, eller som en videreføring av jødenes tro på dette tidspunktet). Svaret fra apostlene var tydelig og klart:

Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel. - Apg 15.28-29

Der ser du, sier Stanley, det går tydelig fram at de ikke trengte å holde skikken etter Moses. Ingenting om loven der. Vel, her er problemet med et slikt argument. For det første gjør Andy Stanley ikke noe skille mellom de sermonielle reglene, knyttet til utøvelse av kulten som er forbundet med pakten Gud hadde gjort med israelsfolket.

Han gjør ikke et skille mellom denne og morallovene som er gitt oss for hele samfunnets gode å leve etter. Jesus oppfylte den sermonielle pakten til punkt og prikke og vi, alle som tror og er funnet i Ham, er derfor satt fri fra denne (les gjerne Rom 7 om hvordan død løser en fra en pakt så man er fri til å følge å tre inn i en ny).

Men morallovene står fortsatt ved lag. Du kan jo forsøke å lære dine barn hvordan de skal leve uten å nevn budene, for eksempel, men jeg vil påstå at selv ikke-troende verden over lærer sine barn deler av denne. Bevisst eller ikke, nettopp fordi det er til vårt eget beste og viser oss Guds gode vilje for våre liv.

Stanley velger bevisst å ikke differensiere mellom disse to.

For det andre så må vi spørre oss hva de faktiske påbudene i dette brevet referer til. Om det ikke var en forståelse og undervisning med basis i en forståelse av moseloven, hvordan kunne hedningekristne, eller vi for den saks skyld, vite noe om hva som menes med offerkjøtt (til avguder) og hor? La meg få sitere grunngivingen til apostlene for deres påbud, den grunngivingen de gir selv under kirkemøtet.

For Moses har fra uminnelige tider hatt sine forkynnere i alle byer, og han blir lest i synagogene hver sabbat. - Apg 15.21

Med andre ord, Moses lov, budene og jødenes morallov var godt kjent. Det er ikke slik at de er fullstendig grønne omkring dette i disse byene. Det er med basis i dette at apostlene nå oppmuntrer de nye hedningekristne til å holde seg unna avguderi og hor. Hvorfor? Fordi om de roter det til så må vi si at de ikke kan bli frelst? Nei, fordi om de holder seg unna dette, så vil det gå dere godt.

Stanley: Paulus underviste ikke hedningekristne med basis i moseloven og de tid bud.

Wow! Enten er Andy Stanley en av de pastorene jeg kjenner til med minst bibelkunnskap (noe jeg vet han ikke er), eller han snakker mot bedre vitende. Dessverre så er det så mange ikke-tenkende kristne som lar seg blende av hans kommunikasjonsevner og formuleringer, at de faktisk nikker anerkjennende til slike ting og svelger både søkke og snøre. Jeg kunne sitert mange skriftsteder som viser det motsatte, men siden Stanley mener at Paulus altså ikke bruker loven i GT, så holder det vel bare med ett skriftsted for å motbevise slikt tull, eller hva?

Dere barn, dere skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. - Ef 6.1-3.

Jeg tror du tar poenget. I sin iver etter å gjøre evangeliet tilgjengelig og spiselig for så mange som mulig så har pastorer og ledere vært villig å forlate Bibelens eget vitnesbyrd i bytte for noe som apostlene bare ville ristet på hode over. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, så er det ikke noe evangelium, og derfor heller ingen frelse, i et budskap hvor man har fjernet seg fra hele Bibelens vitnesbyrd.

Man har gjort seg selv til herre over hva Bibelen skal få love å lære oss og ikke. Man har forsøkt å gjøre seg til verdens venn, men i samme slengen står man i direkte far for å gjøre seg til fiende av Gud. Man hevder seg å forkynne sannheten, men har innskrenket denne til en så tynn suppe at man må lete lenge rundt for å finne hva den faktisk inneholder.

Det er ikke bare Stanley som fristes til å ta slike grep i et forsøk på å “berge” kristenheten.

I fjor skrev jeg om hvordan Egil Svartdahl i en tale tok til orde for at de moralske spørsmålene omkring blant annet homofili, var sekundære i motsetning til troen på Jesus. Vi burde derfor ikke være så fokusert på slike ting. Det han luftet var det jeg ofte hører rundt om, nemlig en slags idè om Jesus alene som den gode vei.

Alt annet trenger vi egentlig ikke tenke så mye på for det bare ødelegger enheten og evangeliets tiltrekkende kraft på ikke-troende. Men en slik tanke ender egentlig bare i en Jesus som kun er en “Jesus” som er skapt i vårt eget bilde og som ikke er i stand til å frelse. Det er hva Bibelen kaller avguderi.

De bygde offerhauger for Baal for å brenne barna sine i ilden som brennoffer for Baal. Det har jeg ikke pålagt dem og ikke sagt til dem; det har aldri vært i mine tanker. - Jer 19.5

Er det ikke interessant at det de gjorde var for Baal, men Gud sier at det ikke var Han som hadde bedt de om det? Hvorfor skulle Han ha behov for å si at det de gjorde ikke var fra Ham, når de gjorde det for Baal? Ville det ikke være naturlig at man sa at det de gjorde, hadde de ikke hørt fra Baal? At de fant det på selv? Jeg vil foreslå for deg at de gjorde seg unnskyldninger for sin synd.

På samme måten som vi idag unnskylder oss våre synder, gjorde de. Og det er ikke ovenfor oss selv eller andre vi unnskylder oss, selv om det er det som er vår egen nytelse som er hensikten og målet for det vi gjør; nei, vi unnskylder oss med at Gud ikke har et problem med dette. At det er andre ting som er viktigere. At det vi aksepterer og gjør faktisk er for det bedre og at Gud derfor vil være fornøyd med oss.

Det vi gjerne vil kalle for målet som helliger midlet.

Så vi bygger vi offerhauger så folket kan komme og tilbe. Vi ofrer våre barns åndelige vekst og mulighet for å lære hele Guds råd i bytte for moro og gode følelser; for å føle seg populære og kule. Og guden man følger heter Pragmatisme.

Men vi vil snart nok finne ut at det bare er en Gud som svarer med ild. Det er bare en Gud som vi står ansvarlige ovenfor; det er bare ett Ord som har kraft til å frelse; det er bare et evangelium som kan bringe fred mellom oss og Gud; det er bare ett offer som er nok og som kan forsone verden med dens Skaper.

Så, som med apostlene, så er det ikke med fremragende talekunst eller visdom vi forkynner Gud, men vi forkynner kun Kristus og Han korsfestet. I oss selv er vi redde, svake og skrøpelige. Vårt budskap forkynner vi ikke med gode argumenter og overbevisende visdom, men med Ånd og kraft, så ikke troen skal være grunnet i argumenter, i følelser eller i annen menneskelig visdom, men i Guds kraft (min parafrase av 1Kor 2.1-5).

Med andre ord, om du vinner mennesker over ved å senke en list Bibelen ikke senker for oss, med følelser og smart kommunikasjon, gjennom hype og sterke følelser, eller hva annet det måtte være; så vil deres tro være bygget på menneskelig sandgrunn. Det kan ikke stå seg.

For Gud har sagt at det ikke er noe annet navn gitt under himmelen som mennesket må bli frelst ved. Det innbefatter hele Guds Ord. Og dette verket er ikke av mennesker. For det som er umulig for mennesker er mulig for Gud. Bare Gud.