Vilje til å dele

På tross av økt økonomisk usikkerhet har bistanden blitt opprettholdt og giverne ikke sviktet sin hjertesak – det står det enorm respekt av. Dessverre vil fremtiden kreve enda mer av oss.

Da korona traff verden var spådommene tidlig dystre for bistanden til verdens fattige og marginaliserte. Mange advarte mot at de økte helseutgiftene og økonomiske krisene i verdens rike land ville gjøre det vanskelig for både politikere og privatpersoner å prioritere penger til andre.

I Misjonsalliansen forberedte vi oss også på en reduksjon i størrelsen på gaver til arbeidet og kanskje et stort bortfall av antall fastgivere.

Fasit er derimot mye lystigere lesning. Verdens land gav i fjor ifølge tall fra OECD til sammen 161,2 milliarder amerikanske dollar i bistand, opp 3,5 prosent fra 2019. Norge og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein økte bidraget med 1,7 milliarder, til 39,5 milliarder – det høyeste beløpet noensinne.

Analyser fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor viser at også giverviljen til vanlige nordmenn har blitt opprettholdt. I Misjonsalliansens tilfelle har det gått bedre enn vi fryktet – med gaveinntekter på samme nivå som i 2019. Det er utrolig gledelig og imponerende at det norske folk gir til sin hjertesak, også når usikkerheten i Norge øker!

Advarslene om redusert bistand slo ikke til, men det som slo til var varslene om økt sykdom og nød blant verdens fattige. Vi var mange som varslet om faren for stor smittespredning i trangbodde strøk og økning i fattigdom og sult fordi man også mistet inntekten sin. Selv om det ikke gikk like fort som vi fryktet, så har Covid-19 nå rammet verdens fattige hardt – særlig etter at nye mutanter har spredt seg i slumområder i Brasil, Sør-Afrika og India. Ifølge verdensbanken kastes ca. 150 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom som følge av pandemien.

Bistands- og misjonsorganisasjoner har også opplevd at pandemien har påvirket arbeidet direkte. Den umiddelbare nøden har vært så stor at flere har flyttet penger til utdeling av mat og medisiner. Det gjør at mye langsiktig bistandsarbeid har blitt satt på pause – et etterslep vi må veie opp for når pandemien er over.

I mikrofinansbanker har mange bankkunder vært ute av stand til å betale lånene sine. Det skaper problemer for bankene, som blir sittende med regningen. Bedrifter som egentlig var klare for å satse gjennom investeringer i nyansettelser og nye produksjonslinjer har måttet sette arbeidet på vent, eller i verste fall legge ned. Næringsliv, mikrofinansbanker og godt bistandsarbeid trenger kapital for å komme i gang igjen når det er mulig å gjenåpne samfunnet.

Selv om behovet for kapital har økt ytterligere som følge av korona, er det ikke noe nytt at det er behov for friske midler. I bærekraftsmålene som verdens ledere vedtok tilbake i 2015 er både behovet for «ytterligere finansielle ressurser til utviklingslandene» og «flere investeringer i de minst utviklede landene» del av mål nummer 17.

Som svar på det er det to interessante muligheter på menyen – et som bare noen få av oss har tilgjengelig, og et vi alle har mulighet til å ta i bruk.

Det første er det som kalles impact investment. Det innebærer at de som har mye penger investerer dem i bedrifter som skaper jobber blant verdens fattige. At det skjer i begrenset grad i dag tror vi ikke handler om manglende vilje, men en mangel på muligheter for å investere trygt. De mulighetene må vi gi dem – gjennom trygge og gode løsninger som fører sammen gründere og investorer.

Det andre verktøyet er noe som gjelder oss alle sammen. For selv om 65 prosent av oss nordmenn gir penger til en eller flere hjertesaker sånn til vanlig (CAF), så er det ifølge en rapport fra Høyskolen Kristiania kun 0,4 prosent av befolkningen som lar det hjertet banke videre etter sin død – i form av en testamentarisk gave.

I Sverige er det 6 prosent som gir en slik gave, mens 19 prosent av nordmenn sier at de kunne tenke seg å gjøre det. Også her handler det for mange om mulighet og informasjon – viljen og nestekjærligheten er allerede til stede!