Israels uvenner og folkeretten

Enhver særbehandling av Israel utgjør et brudd på folkeretten. Dette er barnelærdom blant folkerettseksperter.

I påsken fikk kristne mennesker i Norge gjennom Dagen en oppfordring fra dr. Jur, professor Hans Morten Haugen om ikke å la seg påvirke av informasjon som kommer fra Senter mot Antisemittisme (SMA). Han er uenig i det vi skriver om Israels stilling innenfor folkeretten og frykter spredning av kunnskap fra SMA.

Hans redegjørelse for folkerettslige bestemmelser som vedrører den jødiske staten er så vidt mangelfull og feilaktig at det ikke vil være mulig i en kort avisartikkel å drøfte og gjendrive den profesjonelt, så vi har allerede tatt oss den frihet og sende ham en fyldig lærebok i allmenn folkerett skrevet av internasjonale kapasiteter på området.

Boken legger særlig vekt på den misbruken av folkeretten for å undergrave Israels legitimitet og omdømme som blant andre professor dr. Jur. Hans Morten Haugen fremstår som eksponent for. Det han skriver 31. mars sier oss imidlertid at han ennå ikke har rukket å lese boken, men det kan jo rette seg.

Haugen er enig med oss i at ingen andre stater i verden behandles som Israel av norske myndigheter. Han mener dette skjer fordi «Israel er en unik stat med en unik politikk.» Om det forholder seg slik, utgjør den behandlingen fra Norges side et klart brudd på folkerettens bestemmelse om statenes suverene likhet, slik den for eksempel er nedfelt i FN-paktens formål og prinsipper.

Professor Haugen synes å mene at det er noe galt med SMAs forståelse av folkeretten når vi nevner forbudet mot innblanding i andre staters indre anliggender.

Det Haugen kanskje glemmer er at FN-pakten bygger direkte på den folkerettslige tradisjonen som går tilbake til freden i Westfalen hvor prinsippet om staters suverenitet er en hjørnestein. Sentrale prinsipper her er at enhver suveren stat er likeverdig og har eksklusiv jurisdiksjon over sitt territorium og over indre anliggender. Dette innebærer at stater ikke skal blande seg inn i andre staters indre anliggender, noe som også er alminnelig anerkjent.

Dette er ikke prinsipper som «utviklingen etter 1945» har endret. De er blant de permanente hjørnesteinene i internasjonal rett som også Norges suverenitet og selvstendighet hviler på. Det finnes ikke hjemmel noe sted i folkeretten for å forskjellsbehandle Israel.

Enhver særbehandling av Israel utgjør et brudd på folkeretten. Dette er barnelærdom blant folkerettseksperter.

Haugen ser det som interessant at vi kun henviser til to dokumenter for å beskrive Israels forhold til Judea og Samaria, nemlig Fredsavtalen fra 1994 mellom Israel og Jordan og Oslo-avtalene. Han later til å savne Folkeforbundets Palestina-mandat i denne sammenheng.

Vi skal være tilbakeholdne med å belære en professor dr. Jur. i rettsspørsmål, men vi drister oss til å minne om at Palestinamandatet dreier seg om verdenssamfunnets erkjennelse av det jødiske folks historiske tilhørighet til landet og altså dets legitime tilstedeværelse i hele Palestina.

Det vi snakker om er at det for Judea og Samaria i dag finnes to internasjonalt gjeldende avtaleverk som regulerer overhøyhet, grenser, bosetting og forvaltningsansvar, nemlig freds- og grensetraktaten med Jordan og Oslo-avtalene.

Når Haugen konkluderer med at « Jordan-Israel-avtalen setter ikke til side den forståelsen verdenssamfunnet har lagt til grunn,» beveger han seg langt utenfor folkerettens domene. Vi er kjent med at det gjøres bestrebelser på å erstatte bestemmelser i internasjonal traktatrett med politiske meningsytringer fra Norge, EU og Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC.

Dette pågår særlig i FNs organer hvor Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2016 er et sentralt eksempel. Men denne og andre resolusjoner fra FNs organer har lite og ingenting med gjeldende folkerett å gjøre.

De danner ikke engang internasjonal sedvanerett, uansett hvor ofte de gjentar sine urimelige og falske anklager mot den jødiske staten.

Vi er ikke imponert over Hans Morten Haugens oppfatning av gjeldende folkerett. Vi synes mest synd på hans studenter som vi er redd kan bli villedet av det han presenterer. Men for Israel har dette ingen betydning. Der finnes det heldigvis ingen med samfunnsansvar som tar notis av det han skriver.