Forbyr Bibelen konspirasjonsteorier?

Sier man at alle konspirasjonsteorier per definisjon er falske, da følger det samtidig logisk at det ikke fins konspirasjoner. Men sier man dét, tar man munnen altfor, altfor full.

I en kronikk i Dagen 26.03.2021 advarer apologet Bjørn Are Davidsen mot konspirasjonsteorier og hevder i overskriften at «kristen tro er ikke konspirasjonstro».

Men den påstanden er problematisk når en sammenligner den med Bibelen. For i Bergprekenen sier jo Jesus selv at vi bør «vokte oss mot de falske profetene. De kommer til oss i fåreklær.

Men innvendig er de rovgriske ulver.» Sammenlignet med dette og andre bibelske bud synes jeg de ugardert advarslene mot konspirasjonsteorier virker (la meg si det forsiktig) teologisk mangelfulle.

Nå er det ingenting i Bjørn Are Davidsens kronikk som tyder på at han bevisst ønsker å legge seg på kollisjonskurs med Bibelens bud. Slett ikke.

Men når jeg så har lest gjennom de ti advarende punktene som utgjør hoved-corpus i kronikken, synes jeg det faller i øynene at kollisjonspunktet mellom noen bibelske bud og Davidsens ugarderte advarsler lett kan melde seg heller snart etter kronikkens siste punktum.

I kronikken opplyser Davidsen at tankesmien Skaperkraft har laget et notat om kristen konspirasjonstro. Og i kronikkens byline tittuleres Davidsen selv som «rådgiver i tankesmien Skaperkraft». Jeg ser derfor ikke bort fra at kronikken enten kan være identisk med dette notatet eller et resymé av det.

Davidsen opplyser også at Skaperkraft med dette notatet har til mål å være til hjelp. Det betyr at kronikkens intensjon utvilsomt er god.

Og i noen grad går den målsettingen kanskje også i oppfyllelse. Kronikken advarer mot Da Vinci-kodens konspirasjonsteori om Jesus og Maria Magdalena. Det er bra.

Det samme gjelder konspirasjonsteorier som har brodd mot vaksine og testing i corona-spørsmålet, teorier om at Kennedy ble drept av CIA og teorier om at strekkodenes tre skillestreker er Antikrists merke.

Det gir mening å frarå tro på den slags. Men det bør (som Davidsen selv signaliserer) gjøres med relevante argumenter i hvert enkelt spørsmål. Det er ikke nok å avskrive hver antagelse med at de må være falske fordi de rommer et element av konspirasjonsteori.

For da sier man jo nemlig implisitt at alle konspirasjonsteorier per definisjon er falske. Og da følger det samtidig logisk at det ikke fins konspirasjoner. Men sier man dét, tar man munnen altfor, altfor full.

For visst fins det konspirasjoner. For en del år siden leste vi i avisen at et lite knippe parti-topper i et politisk parti møttes i et bøttekott og avtalt hvem de ville satse på som ny partiformann. Er ikke det en konspirasjon?

For ikke å snakke om de politikerne ned gjennom århundrene som i forlengelsen av Machiavellis lærebok har strukket seg etter å skjule maktens blodige stålhansker inne i en ytre humanitets silkehansker. Er ikke det konspirering?

I GT leser vi om Josefs brødre som solgte Josef og sendte den blodige kjortelen hans hjem til faren. Tyder det på at kristen tro i ett og alt «ikke er konspirtasjonstro»?

I påsken hørte vi på nytt om yppersteprestenes konspirasjon med Judas Iskariot for 30 sølvpenger. Er det da uten forbehold sant at kristen tro «er ikke konspirasjonstro»?

Men hvis det først fins konspirasjoner, da vil det også være bruk for noen konspirasjons-teorier. Og da burde Skaperkrafts rådgivning snarere bestå i å øve oss i å sondre mellom sanne og falske teorier i stedenfor unyanserte advarsler uten tilfredsstillende avgrensninger.

Et av problemene jeg hadde mens jeg leste gjennom de ti nummererte observasjonene i Davidsens kronikk, var at jeg hele tiden savnet en bruksmåte-definisjon av begrepene «konspirasjonsteori» og «konspirasjonstro». Når definisjon mangler, blir anvendeligheten av rådgivningen begrenset.

Et annet problem jeg hadde mens jeg leste kronikken, handlet om hvorvidt den egentlig sondret på teologisk tilfredsstillende vis mellom mer politiske konspirasjonsteorier og mer teologiske konspirasjonsteorier.

I kronikkens niende advarsels-punkt fins det for eksempel et avsnitt som streifer innom noen mer politiske konspirasjonsteorier. President Trump nevnes i en av disse setningene.

Og synet på det norske barnevernet nevnes i en annen. Men jeg synes ikke disse setningene er særlig klare. Og jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva det er Davidsen eventuelt advarer meg mot å tro eller ikke tro om disse to emnene.

Derfor akter jeg å fortsette å mene det jeg mener om den problematiske familie-ideologien i enkelte norske barneverns-avgjørelser.

Og jeg akter å fortsette å mene det jeg mener om syv-åtte konkrete president-avgjørelser fra Trumps side i Midtøsten-politikken, selv om toneangivende politiske motefyrster akkurat nå tydeligvis vil ha meg til å forkaste og glemme alt Trump gjorde.

I det første av Davidsens ti advarende punkter handler det om hvordan kristne mistror «verdens ånd». Det er Davidsen selv som utstyrer uttrykket «verdens ånd» med anførselstegn. I fortsettelsen skriver han at slik mistro kan få oss til å tro på konspirasjonsteorier.

Men dette er en av de mer teologisk relevante tingene Davidsen advarer mot. Og hvordan forholder så denne advarselen seg til Jesu egne ord om at disipler skal være «i verden men ikke av verden»?

Er det ikke dét budet vi bygger på når vi mistror denne verdens ånd? Og er det da klokt å problematisere Jesu bud ved å implisere at slik mistro kan utløse konspirasjonstro?

For det er jo i selve den yppersteprestlige bønnen Jesus sier om disiplene sine at «verden hater dem fordi de ikke er av verden» (Joh 17:14). Vi skal være «i verden, men ikke av verden» (Joh 17:15f). Jesus sender oss «til verden», men han ber samtidig Faderen «bevare oss fra det onde» (Joh 17:18 og 15).

Er det virkelig kristelig forkastelig konspirasjonstro å leve og tenke på basis av denne bønnens budskap om «mistro mot verdens ånd»?

Et annet av de mer teologisk relevante punktene i Davidsens kronikk advarer oss mot en konspirasjonsteori som går ut på at «noen planlegger en totalitær verdensstat».

Men i Bibelen lærer vi at Guds fiende Satan planlegger å la Antikrist etablere en totalitær verdensstat (se Åpb 13, sml dette kapittelets bakgrunnstekster i Dan 2 og 7).

Og i apostelen Paulus’ apologetiske tale på Areopagos lærer vi blant annet at: (1) alle mennesker er av ett blod, men: (2) det er Gud som fastsetter tider og bestemmer grenser mellom bostedene deres (se Apgj 17:26, sml 2Thess 2:6f).

I kraft av slike bibeltekster burde det være teologisk problematisk å hylle globalistiske superstat-ideologier som summarisk opphever landegrenser og har én-verden som statsdannende endestasjon. Bibelsk sett står fedrelands-takknemligheten i salmen til Elias Blix mye sterkere.

Derfor er det uklok apologetikk å ignorere den garderingen som burde hindre at bibeltroskap rettet mot disse tekstene stemples som bekymringsfull konspirasjonstro.

Et tredje teologisk relevant punkt handler om Bibelens advarsler mot tidsånden. Den advarselen står blant annet i Efes 4:14. Vi må ikke være åndelige småbarn «og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill og ved kløkt i villfarelsens listige knep», står det der.

Da jeg var tenåring, var norsk åndsliv ennå dominert av en eksistensialfilosofisk tidsånd. Da jeg var student i Oslo, kom nymarxist-bølgen veltene over oss.

Deretter på 1970-tallet kom rødstrømpe-utgaven av abort-liberal feminisme. På åtti-tallet var det åndsmote å være «yap» og gå med dress og stresskoffert på vei til pengeflyttende direksjons-møter.

Og fra nittitallet av har tidsånden krevd alle slags varianter av postmodernisme av oss, inkludert de nyeste seksual-nihilistiske transe- og woke-ideologiene som nå herjer.

Bibelens advarsel mot «hver lærdoms vind» handler om tidsåndens stadige motesvingninger av nettopp dette slaget.

Men når Bibelen kaller dette fenomenet «villfarelsens listige knep» er det da klokt å stemple vaktsom tidsånd-skepsis som «unnskyldning for konspirasjonsteorier» -?

Det meste av det jeg tidligere har lest av Bjørn Are Davidsen har (etter det jeg nå mener å huske) handlet om å ruste oss med kompetent apologetisk innsikt i møte med diverse motepåfunn fra tidsåndens side.

Men denne gangen synes jeg den ugarderte stemplingen av både sanne og usanne konspirasjonsteorier under ett var teologisk problematisk rådgivning.